Jeg velger å slutte

Hvorfor jeg ikke har skrevet innlegg om det før nå, er rett og slett fordi jeg ikke har klart å innrømme for meg selv at jeg har kommet til det punktet. Om jeg noengang vil begynne å blogge igjen vet jeg ikke, men akkurat nå blir det feil for meg å fortsette.

Jeg er på et punkt der hverdagen styres av både hormoner, lykkerus, og sorg.

Jeg er på et punkt der jeg ikke kan garantere at jeg ikke vil angre på innleggene jeg skriver. Altså det har jeg egentlig aldri kunne garantere, men tidligere har det kun gått ut over megselv. Nå består hverdagen min og tankene mine, om folk som ikke kan forsvare seg selv eller godkjenne at ordene mine er greit å publisere offentlig.

Siden sist har jeg både tatt farvel med en av mine nærmeste, min besteste bestemor. Og jeg har ønsket velkommen til et nytt liv. Til min sønn, som ble født i september.

Jeg har hatt mange dager der tanker og følelser har ost ut ørene mine og fingrene mine har kriblet som aldri før – både etter trøst på tøffe dager, og etter å dele oppturene jeg har hatt i ettertid. Men når alt kommer til alt, blir det for personlig. I allefall nå. Jeg aner ikke om det jeg sier og gjør er hormoner, sorg eller bare lille meg om dagen. Og tro meg, meg med hormoner burde vært låst inne og hatt en feit teip foran munnen mer enn en gang de siste mnd.

Jeg vil avslutte med å takke alle som har fulgt meg. Takke dere som har gitt tilbakemeldinger på at dere har likt (evt ikke likt, men formulert dere veldig finslig) det jeg har lagt ut her på bloggen.

Bloggen har vært en stor del av meg og mitt liv de siste årene, nå er jeg klar for en ny epoke! Tror jeg da. Uansett, takk til alle fine lesere – dere har betydd mye for meg.

– Cecilie

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *