Kjenner du noen som har mistet sine nære i selvmord?

Som mange vet, mista jeg pappen min i selvmord da jeg var 20 år.

Mer utfyllende om min historie med pappa kan du lese her: kjære pappa.

Jeg vil benytte min stemme, og min historie – til en sak som ligger mitt hjerte ekstra nært. Derfor velger jeg i dag å skrive et innlegg: ikke som handler om trening, eller smågodt og netflix. Men om selvmord. Rettere sagt: etterlatte etter selvmord.

Jeg vil at dette innlegget skal være en oppfordring til dere som har mistet noen i selvmord til å melde dere inn i UNGE LEVE. Det er en organisasjon for etterlatte etter selvmord i alderen 16-35 år. Som etterlatt etter selvmord, har du ikke bare mistet en av dine kjære – men du har mistet en av dine kjære under omstendigheter som for noen forbindes med mye skam. Jeg vil oppfordre ALLE som kjenner noen etterlatte til å tipse dem om å være med på samling hos unge leve: 24-26 mars. Blir du medlem, er det kun en liten egenandel du må stå for selv.

Sjekk ut mer om samlingen: HER.
Ønsker du å støtte UNGE LEVE med midler kan du gå inn: HER.

17404_10155440936015385_1251638503285532382_n


Personlig har jeg enda ikke hatt muligheten til å delta på samlingene unge leve arrangerer, men jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde hatt muligheten. De arrangerer en samling i året (såvidt jeg vet?) og til nå har det alltid kræsjet med noe annet som gjør at jeg ikke kan reise. Eller hvem vet, kanskje jeg faktisk bare ikke har turt å tatt steget enda? For at det er et stort steg, det er ingen hemmelighet.

“Jeg er av typen som innbiller meg at jeg kan klare alt, jeg kan takle alt alene, og at jeg har bearbeidet alt gjennom prat med familie og venner.” 

Allikevel, har samtalene jeg har hatt med andre som er etterlatte etter selvmord gjort noe med meg. Jeg har bekjente som selv er etterlatte som har utfordret meg til disse samtalene, det jeg sitter igjen med etter disse samtalene er en bredere forståelse av meg selv. Jeg opplevde i ettertid at jeg på ingen måte var alene, men at jeg ble møtt med en forståelse som ingen andre enn de som har vært i samme situasjon kan gi deg.

Jeg tviler ikke på at en fellesnevner på mange etterlatte er å være nettopp litt slik som meg: sterke, selvstendige, modige, og (altfor tidlig) voksne. For man blir tvunget til å ta på seg alle disse rollene ganske kjapt som etterlatt som ung.

“Jeg vil påstå at de modigeste av alle, er de som tør å delta på unge leve sine samlinger. De som tør å dele, som tør å hjelpe andre i samme situasjon, og som tør å ta steget til å stå side om side med den sterke siden av seg selv de har bygd opp.” 

Og hey! Kjenner du deg ikke igjen i å være sterk eller selvstendig er det også helt greit. Det er helt greit å gå i kjelleren, og ha et ønske om å bli der og ikke bli sett etter å ha vært gjennom det du har. Det vi har vært gjennom. Ingen håndterer en slik situasjon helt likt, men alle har en forståelse av hvilke spørsmål som er nødvendig at blir spurt om, eventuelt en forståelse om når det er på tide å slutte å spør.

Kjenner du noen, eller er du selv etterlatt etter selvmord? Meld deg på samling, eller oppfordre den du kjenner til å gjøre det! Kjenner du ingen, men har noen kroner til overs å bidra med for å støtte de som er i situasjonen? Alt hjelper. 

Det tok meg 5 år, før jeg pratet ut med noen som forstod. Ikke vent like lenge som meg! Bearbeid de sidene av deg selv du helst vil glemme at du har. Om du er så heldig å allerede ha bearbeidet dem, HJELP andre som er i samme situasjon til å komme like langt som deg <3

Jeg legger ved linkene igjen. 
Påmelding til samling: link
Støtte til organisasjonen: link

Takk for at du tok deg tid til å lese. Del gjerne <3
– Cecilie

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *