Fra treningsnarkoman til bilringsamler

Dette er et innlegg jeg skrev for 2-3 mnd siden. Jeg bare publiserer det nå, selv om det hadde tenkt å råtne bort i glemmeboka. Delvis fordi jeg er livredd for å være et dårlig forbilde, og delvis fordi innlegget er et bevis på at jeg fortsatt ikke har tatt tak i tingene som var aktuelt den gang da. At jeg skrøt på meg å være en treningsnarkoman er vel en aldri så liten overdrivelse. Når jeg tenker meg om, kan det være at bilringsamler også er det. En overdrivelse. Les med en klype salt:


Blogga av Cecilie Storm Oktober 2016. 

Påstand: Uten bloggen blir bilringen større…

Jeg har nå ikke blogga på 2-3 mnd. For å si det slik, du rekker å telle ganske mange ringer som har inntatt posisjon ila den perioden.

Når vi først er inne på å ta meg som eksempel, så ja, har jeg utvikla en bilringsamling jeg ikke helt hadde planlagt

Så til det store spørsmålet: kan blogging ha noe å si for bilringene?

I henhold til sunnfornuft plakaten dropper jeg dette avsnittet: Når det kommer til hva som påvirker meg og mine kilo, så er det to ting som påvirker om jeg er stor til å være meg – midt i mellom til å være meg – eller liten til å være meg. Akkurat nå, er jeg stor til å være meg. Nøyaktig hvor mange kilo i den ene eller andre retningen det er, har ikke så mye å si. Det jeg vil frem til, er at jeg har lagt på meg – og jeg vil komme til bunns i hva som har skjedd.

I dag ligger jeg å blogger i senga mi. Klokka er for øyeblikket 09.48. Og jeg har allerede rukket å spise opp eventyrsjokoladen fra smågodtrestene etter gårsdagen. I går var det nemmelig lørdag. Lørdag betyr: fylle smågodtposen opp til randen, slik at jeg kan spise meg kvalm på godtene både lørdag, søndag, mandag, tirsdag og onsdag.

Jeg ligger nå her i senga, og lurte på hva som hadde skjedd med meg. Hvorfor jeg nå kan lene meg til underhaka i det jeg ligger her og blogger, og hvordan macen plutselig har inntatt perfekt posisjon i magehøyde (som nå faktisk kikker over puppene) og stirrer meg rett i trynet. Hva skjedde?

Påstand: blogging gir meg struktur

IMG_4655


Når jeg blogga, hadde jeg alltid et mål foran meg. Ikke et mål som hadde noen verdens ting med vekt å gjøre. Men et treningsmål. En utfordring. Eller i det minste en ukeplan.

Nå er jeg havna i kategorien: jeg tar hver dag som den kommer jeg, så ser jeg om jeg har lyst til å trene eller spise sunt.

Kyss meg baklengs inn i fuglekassa for å si det slik.

Når jeg står i kassen på coopen velger jeg 10/10 ganger, ikke laks, ikke søtpotet, og ikke gulerøtter. 10/10 ganger går jeg ut av butikken med: yoghurtnøtter, fjordlandferdigmat, og pepsi max. 10/10 ganger tenker jeg: jamen, det blir bare i dag. I morgen begynner jeg!

Jeg trenger struktur. Jeg trenger noen som følger med på meg, og som arresterer meg litt når jeg er på 3 uka mi uten trim. Jeg trenger en blogg. Eller i det minste et nytt fremtidig mål å trene frem mot. Et mål som ikke godkjenner “jeg begynner i morgen” holdningen som har funnet seg så alt for godt til rette i bilringene mine.

Her en dagen hørte jeg meg selv faktisk si: “jeg begynner i januar/februar…” Hallo, det er nesten 3(!!) mnd til. Er jeg klar over trøtt, og kjedelig, jeg kan bli på disse mnd?!?

For det er nettopp derfor jeg funderer så høgt over hvorfor jeg er blitt mitt større jeg. Fordi jeg er KONSTANT trøtt for tiden. Jeg vil sove lenge på morgenen, og faktisk, legge meg tidlig på kvelden (selv om jeg ikke gjør det da men). Jeg er uopplagt, og en kjipere versjon av meg selv – enn den versjonen jeg var for bare 2-3 mnd siden.

Litt av argumentet for å begynne i januar/februar – var såklart at hodet mitt er fullstendig klar over at november er julebordmnd, desember er julematmnd, og januar er restematmnd. Så i min forskrudde teori om: jeg begynner i januar/februar jeg, tenker jeg faktisk LITT at det ikke er så dumt – om jeg ikke vil lure meg selv.

10007064_1602835509945532_5875329076481247028_n

Så hvorfor ikke bare blogge mer?

Godt spørsmål.

Jeg kom til et punkt der jeg blogga fordi jeg følte jeg måtte. Jeg følte jeg måtte ha 4-5 innlegg i uka, og at jeg “måtte finne opp kruttet på nytt” hver dag. Lokkeoverskrifter, med elendig innhold. Det ga ikke meg noe, det ga ikke dere noe.

Dessuten fikk jeg meg kjæreste.

Når jeg tenker meg om, kaaaaaan det faktisk være at teorien om at når man får seg kjæreste legger man på seg gjelder? Men huff nei, den teorien vil jeg ikke forholde meg til enda. Det får bli et annet innlegg.


Tilbake til dags dato: Hvorfor publiserte jeg aldri? For det første inneholdt innlegget ingen konklusjon. Alt det inneholdt var mye babling der jeg susa litt frem og tilbake mellom bilringesamlingen jeg hadde anskaffa meg. Jeg trengte en plan, et mål, eller en struktur og håpte vel at dersom jeg skrev ordene høgt – at bloggen ville rote frem dette til meg. Jeg skrev det aldri høgt, noe som gjør at jeg ligger her slapp som en halvlunken rømmegrøt i senga mi – med både en bilring og ti ekstra. Uten at det er bilringene som er så farlige. Det som skremmer meg mest, er slappheten. At jeg er gått fra å være rastløs om jeg ikke får trent mer enn 2-3 ganger i uka, til at jeg nå lar uke etter uke fly forbi – uten at jeg er innom tanken på å bevege meg engang.

Jeg vil avslutte med å si. At dette innlegget handler ikke om kropp. Kropp er kropp, og hvordan min kropp ser ut handler bare om hvordan jeg behandler den. Jeg er ærlig med at jeg har tatt mer hensyn til netflixrompa mi, enn sixpacken som må vente enda en sommer med å skimte frem. Det betyr ikke så mye. Det som betyr noe for meg, er at energibomben som har vært en del av personligheten min, har gått og gjemt seg litt (mye). DET kan vi ikke ha noe av.

Konklusjon: om jeg virkelig tror bloggingen bidrar til å lufte netflixrompa mi LITT oftere – er det bare en ting å gjøre. Blogge mer. Trene mer. Hello, mer energi!

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *