Gratulerer med farsdagen, allemannalle

Til dere som vil ha et innblikk i bakgrunnen for dette innlegget (mitt forhold til min far, og hvordan han døde) kan dere lese DETTE innlegget.

Uansett, i dag er det farsdag.

Farsdag er kanskje topp 2 på dager jeg hater ila de 365 dagene vi har i året.

Jeg blir til en egoist denne dagen. Jeg blir selvsentrert, irritabel, og lei meg.

Istedet for å bli glad på vegne av alle mine venner og bekjente som gir positiv oppmerksomhet til sine fedre. Så blir jeg trist, lei og ensom.

For meg, er det nesten som alle skriker at “du har ingen far” denne dagen. Noe de selvfølgelig ikke gjør. Men det er ingen dager jeg blir mer klar over det faktum at jeg ikke har det, enn nettopp denne dagen.

Jeg mista min farsfigur når jeg var 12. Min bestefar døde 24.desember, for 15 år siden. 24 desember er dermed heller ingen dag jeg roper hurra for. I alle fall ikke på samme nivå som mange andre gjør (men det er en annen historie).

Jeg husker når jeg var liten. Da var farsdag den dagen jeg fikk levere kortet jeg hadde brukt en hel (kanskje to hele) dager på å lage. Veldig nøye fargelagt, klippet hjerteformet, og skrevet helt selv. Jeg serverte også frokost på sengen denne dagen. Vi bytta liksom litt roller, jeg og bestefar da. Han fortjente å få noe tilbake, han som stilte opp for meg hver eneste av de 364 andre dagene i året.

En gang husker jeg at jeg serverte sursild og egg. Jeg hadde spurt bestemor hvor lang tid det tok å koke egg, 4,5 minutt sa hun. Det at det ikke kokte opp før siste minuttet av de 4,5 minuttene jeg laga mitt spesial (super)bløtkokte egg til han – det ignorerte han glatt – og spiste faktisk en skje eller to før han lurte meg og kasta resten ut vinduet.

Jeg har masse fine minner fra farsdager med bestefar. Og jeg skulle ønske jeg hadde flere fine minner fra farsdager med pappen min.

561808_10152767238240607_1166130716_n

Pappen min døde for 7 år siden. For hver farsdag som har gått siden den gang, har jeg tenkt at det blir sikkert mindre vondt neste år. Det gjør ikke det. Det stikker like hardt i hjertet hver farsdag, hvert år. Hvert eneste år angrer jeg, på at ikke også pappa fikk skive med sursild, og superbløtkokt egg.

For ALLE papper fortjener å vite at de blir satt pris på. Det er derfor denne dagen er så super. Som gir oss muligheten til å vise de nettopp det. At uansett hvor håpløse de kan være på kjøkkenet, eller til å velge ut matchende antrekk til barnehagen – så er de verdens beste mannemenn for det.

Denne farsdagen skal jeg ikke bruke til å sutre. Jeg skal ikke irritere meg over alle de heldige vennene og bekjente som bruker dagen til nettopp det den skal: hedre de herlige fedrene og bestefedrene i sitt liv.

Jeg skal nok fortsatt kjenne på ensomheten. Men jeg skal benytte anledningen til å se gjennom minnebøker, og fotoalbum, og tillate meg å drømme meg vekk. Hva hadde jeg gjort om pappa og bestefar var her i dag? I min drømmeverden hadde jeg servert sursild og superbløtkokt egg til de begge to!

Dette innlegget er til alle dere, som føler dere alene på farsdagen. Som har mistet deres pappa eller farsfigur. Dere er ikke alene. Jeg oppfordrer dere alle til å dagdrømme dere bort, og snu dagen til en dag dere slipper å grue dere til år etter år – men en dag fylt med minner og fine historier <3

Pappa og bestefar, jeg savner dere hver dag. Skulle ønske dere var her og lærte meg at man ikke spiser sursild til frokost. God farsdag alle fantastiske fedre der ute, både de som har forlatt oss – og de som fortsatt henger med 😉

– Cecilie

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *