Kjære pappa

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å forklare mitt savn etter deg. Min oppvekst, var ikke som alle andres. Mitt forhold til min far, til deg, var ikke slik en såkalt a4-familie har det. Du var 17 år når mamma ble gravid. Din mor drakk på kveldene, hun prøvde ikke skjule det for deg – hun inviterte deg med. Du stod på egne ben fra du var alt for liten, du ble tvunget inn i en voksenrolle som var alt for stor for deg.

Du hadde to brødre. En av dem lever i dag, han eldste tok selvmord mens han satt i fengsel. Du kalte han din klippe. Både du og broren din såg opp til han – og plutselig var han borte fra dere. Og du måtte tre inn i enda en voksenrolle. Nå var du nødt til å være klippen din yngstebror trengte. Innen nittitallet såvidt hadde rukket å starte, ble du 20 år, du ble pappa, og du kom til å miste han du stolte på mest.

Du og mamma var ikke sammen veldig lenge etter jeg ble født. Det måtte bare bli slik. Du var inn og ut av fengsel. Jeg husker at jeg skrev brev til deg. Noen ganger skrev jeg at jeg ønsket meg at du kunne være der med meg, og for mamma. I andre brev skrev jeg at jeg skulle ønske at du var som alle andre pappaer. Det såret deg nok, men det forstod jeg ikke. Det var sannheten jeg som seksåring skrev når mamma sa jeg skulle skrive det jeg følte. Hun tillot det nok, fordi kanskje, kanskje en liten bit av henne savnet det også.

Jeg var så heldig å få ha deg i livet mitt i 20 år. I løpet av den tiden hadde du oppturer, der du stablet deg på beina – kjempet – og gjorde det du kunne for å vise oss du var glad i at du var glad i oss. Det var slik med deg, at du kjempet ikke for din egen del. For din egen del, ville du nok flyktet. Inn i rusen, bort fra smertene du kjente inni hodet ditt. Men du valgte å trosse abstinenser, for å valse direkte inn i hverdagen mot oss. Fordi du visste at vi ønsket det. I den hverdagen møtte du oss, og du møtte alle som såg ned på deg. De møtte vi også.

Jeg har spesielt ett minne fra videregående som jeg aldri klarer å glemme. Jeg gikk på toppidrettsgymnas, og av det jeg visste hadde alle jeg kjente perfekte familier. Enten det, eller så klarte de å skjule skavankene med familiene sine de også. Jeg husker du hadde jobbet deg opp og frem på den tiden. Du hadde begynt på skole selv, og jeg var flau av deg. Jeg husker at det var flaut, at du som skulle være min pappa – fikk kompiser på min alder. Det var jo ikke slik det skulle være. Jeg ble en av dem, dem som såg ned på deg. En som gjorde det vanskelig for deg, å bli i hverdagen – sammen med alle oss, forbanna a4-kjernefamilie-kjempere.

Jeg husker jeg møtte deg på bussen en gang. Jeg var på vei hjem fra privatskolen min, som kosta 12.000kr i året – som familien min egentlig ikke hadde råd til. Men som de betalte for meg, fordi de ønsket det beste for meg. Stakkar meg, med de forutsetningene liksom. Alle ønsket det beste for meg. Du også. Du kom bort til meg på bussen, med en femhundrelapp. Jeg lata som jeg ikke kjente deg.

Hva det sier om meg som person er nå en ting. 16 år, og usikker. Det er ingen situasjoner i verden jeg skammer meg over, mer enn denne. At når vennene mine spurte meg hvem du var, så sa jeg: “jeg vet ikke, for en raring..”. Bare fordi du svettet litt ekstra, fordi du ikke ruset deg. Fordi du prøvde å stable deg på bena, studere, og gjøre alt det vi og samfunnet forventa. Hva det sier om deg er en annen sak. Du tillot meg å gjøre det. Du satt deg tilbake to rader foran meg, og hørte på at ditt eget barn som satt to rader bak deg og lo av deg. Det knuser meg å skrive dette, og det synes jeg det er på sin plass at det gjør også. Jeg var grusom, du var fantastisk.

De fire årene etter hendelsen på bussen, var årene jeg lærte å kjenne deg. Du tok meg med på kjøpesenter, og kjøpte deg veien inn til hjertet mitt. Jeg fikk alle klærne jeg ønsket meg. Teit nok, så viste det seg at det var det veien å gå. Det var i alle fall det som fungerte raskest. Etter hver gang vi var på sessions eller carlings, gikk vi på café. Her hadde vi mange fine stunder, og jeg fikk lære at min egen far: han var en ekstremt intelligent mann, en mann som brydde seg om alle andre – foran seg selv, en mann som hadde hatt en ekstremt humpete start på livet – men allikevel stabla seg på bena, en mann som oppriktig var glad i meg. Mye mer glad i meg, enn seg selv. Og han var stolt av meg. Jeg fikk plutselig en farsrolle i livet mitt igjen, endelig.

Den farsrollen fikk jeg kjenne i fire år. Til jeg var 20. I løpet av de årene, fikk du deg en jobb. Du fikk førerkortet tilbake. Du fikk mamma tilbake. Du fikk meg tilbake. Du fungerte på dagtid, men måtte kvele det verste av minnene dine på kveldstid. Da drakk du litt. Du var ikke full, men du var påvirket.

Så ble du tatt i kontroll. Du mistet lappen. Da mistet du jobben. Du mistet mamma. Og du mistet meg.

Skuffelsen for oss, som hadde fått deg tilbake var stor. Men skuffelsen for din egen del, kan jeg nok aldri klare å sette meg inn i. Da klarte du ikke mer, og ble til slutt nødt til å ta ditt eget liv. Jeg klandrer deg ikke for det, jeg klandrer meg selv – mer enn jeg klandrer deg.

Jeg vet at det ikke er ok å klandre seg selv, som etterlatt etter selvmord. Allikevel tillater jeg meg, å tenke at jeg burde gjort visse ting annerledes. For hadde jeg vært deg, hadde jeg jo putta DEG foran MEG. Jeg hadde jo så mye styrke sa folk, en styrke jeg nok arva fra deg. Jeg bare angrer på at jeg ikke delte den mer med deg når du var lengst nede. Vi skulle delt de tøffe stundende sammen. Vi skulle møtt stigmatiseringen i samfunnet sammen. Jeg skulle hoppa ned fra min høge hest på dagen, for å vise alle at jeg hadde verdens sterkeste pappa. En pappa som kjemper, som tør å trosse samfunnet. En pappa som viser samfunnet at han har hatt det tøft, men ingenting stopper han.

Jeg VET det var naturlig av meg å bli skuffa over at du ikke klarte å kjempe lenger. Jeg trodde sikkert at du kunne tåle alt, og at på samme måte som før – skulle du jo komme tilbake? Ingenting kunne jo stoppe deg? Men en dag blir fallhøyden for stor. Det ble det den dagen.

Samtidig vet jeg at det er naturlig av meg å se tilbake, og være skuffa av meg selv. Det må jeg bare få lov til. Det betyr ikke at jeg angrer, fordi det forandrer ingenting å angre. Men jeg tar med meg noen ting videre. Jeg tar med meg den fine buketten av gode minner vi fikk sammen tilslutt. For det var mange fine stunder. Jeg er stolt av deg. Jeg skulle bare ønske jeg kunne sagt det høgt, myemye tidligere. Midt opp i savnet har du lært meg hvor viktig det er å nyte hver dag, og nyte de fine stundene sammen med de du er glad i. Og ikke minst, vise de du er glad i – at du er glad i dem, mens du kan.

Kjære pappa. Jeg er glad i deg, og det vil jeg alltid være. Uansett.

24.07.71 – 25.04.09

3343_168912455219_4150025_n

Følg oss gjerne videre på:
instagram: sprekfisene
facebook: sprekfisene
snapchat: cecstorm/martelli

6 Comments

  1. Kjempe fint skrevet, og så fint av deg og dele. Og utrolig viktig.! Og veldig rørende.

    1. Stefanie

      Så rørande., og så sterkt<3 Han e nok kjempe stolt av deg<3

  2. Nydelig skrevet. Gode, gode Cecilie. Tenker på deg <3 <3 <3

  3. Alexander Skjølingstad

    Hei, Cecilie. Det var varmende å lese. Husk at han sitter oppe i himmelen og ser hvor flott meneske du er og alltid har vært. Savner han vær dag selv, men jeg vet han har det godt nå. Er jo selvfølgelig veldig stolt og glad i deg også. Venter bare på besøk fra deg og mammen. Men det får dere ta når den tid kommer. Klem, onkel. ❤❤❤

  4. Dette var sterkt å lese! <3 Dere møtes en dag igjen, det er jeg sikker på!

  5. Knut Schjønning

    Jeg forstår hvorfor han var så utrolig stolt av deg Cecilie. Han var en god mann. Han hadde sine feil, men snillere mann kjente ikke jeg. Vil alltid savne ham❤

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *