Jeg fikk testa meg selv skikkelig!

Jeg hadde absolutt ikke troa på at denne utfordringen var noe for meg. I starten av mnd bestemte vi oss for å ha frist på en hel mnd på å fullføre utfordringen. Lurt tenkte vi da. Desto nærmere mndskiftet nærmet seg, bestemte jeg meg for å skylde på været og at jeg “dessverre ikke fikk satt av et døgn” til å løpe i drittvær – da det ikke passa meg å bli syk og sånn.

Vel vel vel. Været svikta meg, og har vist seg fra sin beste side den siste tiden. Ikke hadde jeg noen planer på mandag heller. En hel dag fri, i slutten av mnd altså. Bare en ting å gjøre da.

(mer om utfordringen under bildet)

12071386_10156194260230220_1144455034_n

For dere som valgte å ikke klikke dere inn på direkte linken øverst i innlegget for en grundigere beskrivelse av utfordringen vil jeg kort oppsummere:

– Løp så mange kilometer du klarer ila 24 timer. Eneste krav: minst 4 timer pause mellom hver gang du er ferdig med økta.

Sprekfisene fikk forslag om denne utfordringen fra en leser. Noe de ukreative delene av oss setter veldig stor pris på. Den late rompa mi derimot: hadde bestemt seg for å krysse av en 8 km kosetur jeg var nødt til å ta med jobben som vel gjennomført utfordring. Ferdig med den liksom. Helt til konkurranseinstinkthjernen min slo til that is! Plutselig bestemte jeg meg for å teste meg selv skikkelig, når jeg begynte å tenke gjennom hva jeg faktisk kunne klare å få ut av de gitte 24 timene.

Hvor langt tror dere jeg kom? Svaret får du under bildet.

12071270_10156194260260220_2036670945_n

Jeg bestemte meg for å dele døgnet opp i tre løpedeler. Jeg visst med meg selv at det var enklere for viljestyrken min å komme seg ut på lite antall lange turer, enn mange litt kortere turer.

Stokkavatnet ble løpeløypa, da jeg sliter med knær og trenger grusete underlag. Check. Jeg satt meg et mål om å løpe 42 km tilsammens. Jeg er ikke så fan av mål uten litt hår på brystet som dere sikkert forstår. Stokkavatnet er 8,2km. Med veien fra parkeringsplassen 8,5km. Noe som dermed gjorde det sånn passe enkelt for min ikke-så-veldig-god-i-hoderegning-mattehjerne å regne ut at 5 runder ble sånn ca maraton distanse.

Jeg starta med å løpe to runder mandag morgen kl 11.20. Altså hadde jeg til tirsdag morgen på samme tidspunkt jeg måtte være i mål på. Jeg la 16,6 km bak meg på 1t,45min og var overraskende positiv til egen form – tatt i betraktning at jeg kan regne på null fingrer de gangene jeg har løpt mer enn 10 km det siste året.

Desto senere det ble på kvelden, desto mørkere ble motivasjonen i takt med været.

12083610_10156194930800220_909487731_n

Jeg fikk derfor med meg min gode venn Lena Dommersnes til å bli med meg på tur nr to. Planen var at hun skulle sykle ved siden av meg å piske meg når jeg ble kjedelig å jogge med – heldigvis fant hun ikke en pinne. For jeg tror igrunn jeg var kjedelig sånn ca 1 time og 50 minutt av den 1 time og 50minutter lange turen. Satt i alle fall stor pris på at hun ble med på turen, for det ble ganske mørkt rundt løypa etter hvert. På andre runde tror jeg vi begge løp gjennom sånn 50 edderkoppvev som hadde begynt å ta kveld mellom trærne der. Heldigvis ble det vår ekleste opplevelse der vi knota oss avgårde i løypa uten fanaring på hva som luska i buska rundt der.

Siste runde tok jeg i dagmårens når jeg stod opp. Bena var nesten ikke til å stå på, og knærne hadde allerede i går kveld takka for seg. Jeg sendte mange meldinger til alle vennene mine som jeg allerede hadde gått hardt ut og skrøtet på meg at jeg ville løpe 42 km til, at jeg måtte gi meg på 33. Dette var både den late rompa mi, og knærne som i søvne har gått i streikaksjon hele natta veldig fornøyd med. Den konkurranseinstinkthjernen min på den andre siden gikk ikke med på den.

Haltende og hoyende kom jeg meg gjennom de resterende 9 km på 1t og 3 min. Jeg fikk personlig treghetsrekord på den distansen med andre ord. MEN jeg kom i mål. Og GJETT om jeg er fornøyd med meg selv!

12067279_10156194260310220_7864121_n

Løp ca 500m lenger enn jeg gjorde på maraton. Og kom ca 4 minutt senere i mål (enn når jeg ikke delte distansen opp i tre). Men shit la gå! Jeg tok måndens utfordring som det sang etter, og kan faktisk klappe meg på mine streikende knær og si jeg er fornøyd med egen innsats. 42 km på 24 timer ble altså sluttresultatet, og testen er bestått.

Marte skriver sikkert eget innlegg om hvordan mnds utfordring gikk for hennes del. På søndag starter vi opp med ukens #sprekfisutfordring igjen.

Nå skal jeg pleie mine sinte knær, og vonde tær – og ta meg noen dager treningsfri. Tror jeg. Ingen tvil om at den gode samvittigheten allerede har satt seg på første rad oppi mitt sjokoladeelskende latrompete hode i alle fall.

DEL gjerne innlegget dersom du vil sende utfordringen videre til noen, eventuelt bare om du synes jeg er sprek eller morsom, eller bare gal. Den blå knappen under her gjør i tilfelle susen på den fronten.

Følg med på mer sprekfisutfordringer og sprell på:
Instagram: @sprekfisene
Snapchat: cecstorm & martelli
Facebook: Sprekfisene 😀

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *