24-timers konkurranse

#ad

Innen 24 timer deler vi ut to billetter til Markus og Martinus den 2.juli.2017

Billettene kommer i salg nå på torsdag, men vi er så heldige å få dele to billetter ut til en heldig vinner allerede i løpet av de neste 24 timene. Hurra for det da, dere!!

Mer om konkurransen under bildet.

IMG_3542

Vil du vinne billettene? 

Det eneste du trenger å gjøre for å vinne er å kommentere under bildet vi har lagt ut på vår Facebook-profil at du har lyst (eventuelt veldig veldig lyst) på to billetter til disse to sjarmørene 🙂  Følg gjerne spekfisenes Facebook konto og del innlegget for å øke vinnersjansene.

Sjekk ut sprekfisene på facebook og vinn deg to billetter da vel 😉

Vil du lese mer om arrangementet kan du klikke deg inn HER 🙂

Vinner trekkes onsdag 23/11 kl 15.00.

 

Gratulerer med farsdagen, allemannalle

Til dere som vil ha et innblikk i bakgrunnen for dette innlegget (mitt forhold til min far, og hvordan han døde) kan dere lese DETTE innlegget.

Uansett, i dag er det farsdag.

Farsdag er kanskje topp 2 på dager jeg hater ila de 365 dagene vi har i året.

Jeg blir til en egoist denne dagen. Jeg blir selvsentrert, irritabel, og lei meg.

Istedet for å bli glad på vegne av alle mine venner og bekjente som gir positiv oppmerksomhet til sine fedre. Så blir jeg trist, lei og ensom.

For meg, er det nesten som alle skriker at “du har ingen far” denne dagen. Noe de selvfølgelig ikke gjør. Men det er ingen dager jeg blir mer klar over det faktum at jeg ikke har det, enn nettopp denne dagen.

Jeg mista min farsfigur når jeg var 12. Min bestefar døde 24.desember, for 15 år siden. 24 desember er dermed heller ingen dag jeg roper hurra for. I alle fall ikke på samme nivå som mange andre gjør (men det er en annen historie).

Jeg husker når jeg var liten. Da var farsdag den dagen jeg fikk levere kortet jeg hadde brukt en hel (kanskje to hele) dager på å lage. Veldig nøye fargelagt, klippet hjerteformet, og skrevet helt selv. Jeg serverte også frokost på sengen denne dagen. Vi bytta liksom litt roller, jeg og bestefar da. Han fortjente å få noe tilbake, han som stilte opp for meg hver eneste av de 364 andre dagene i året.

En gang husker jeg at jeg serverte sursild og egg. Jeg hadde spurt bestemor hvor lang tid det tok å koke egg, 4,5 minutt sa hun. Det at det ikke kokte opp før siste minuttet av de 4,5 minuttene jeg laga mitt spesial (super)bløtkokte egg til han – det ignorerte han glatt – og spiste faktisk en skje eller to før han lurte meg og kasta resten ut vinduet.

Jeg har masse fine minner fra farsdager med bestefar. Og jeg skulle ønske jeg hadde flere fine minner fra farsdager med pappen min.

561808_10152767238240607_1166130716_n

Pappen min døde for 7 år siden. For hver farsdag som har gått siden den gang, har jeg tenkt at det blir sikkert mindre vondt neste år. Det gjør ikke det. Det stikker like hardt i hjertet hver farsdag, hvert år. Hvert eneste år angrer jeg, på at ikke også pappa fikk skive med sursild, og superbløtkokt egg.

For ALLE papper fortjener å vite at de blir satt pris på. Det er derfor denne dagen er så super. Som gir oss muligheten til å vise de nettopp det. At uansett hvor håpløse de kan være på kjøkkenet, eller til å velge ut matchende antrekk til barnehagen – så er de verdens beste mannemenn for det.

Denne farsdagen skal jeg ikke bruke til å sutre. Jeg skal ikke irritere meg over alle de heldige vennene og bekjente som bruker dagen til nettopp det den skal: hedre de herlige fedrene og bestefedrene i sitt liv.

Jeg skal nok fortsatt kjenne på ensomheten. Men jeg skal benytte anledningen til å se gjennom minnebøker, og fotoalbum, og tillate meg å drømme meg vekk. Hva hadde jeg gjort om pappa og bestefar var her i dag? I min drømmeverden hadde jeg servert sursild og superbløtkokt egg til de begge to!

Dette innlegget er til alle dere, som føler dere alene på farsdagen. Som har mistet deres pappa eller farsfigur. Dere er ikke alene. Jeg oppfordrer dere alle til å dagdrømme dere bort, og snu dagen til en dag dere slipper å grue dere til år etter år – men en dag fylt med minner og fine historier <3

Pappa og bestefar, jeg savner dere hver dag. Skulle ønske dere var her og lærte meg at man ikke spiser sursild til frokost. God farsdag alle fantastiske fedre der ute, både de som har forlatt oss – og de som fortsatt henger med πŸ˜‰

– Cecilie

 

Sprekfisene trenger pause

Mange har spurt hvorfor vi ikke har blogga på en stund. Når jeg skriver mange, så vil det si: sånn 5-10 stk kanskje. Kjempemange som lurer på hvor vi blir av med andre ord πŸ˜‰ Vi følte derfor for å skrive et helt blogginnlegg om det, slik at resten av verden også skal få svar på det store spørsmålet: “Hvor er det blitt av sprekfisene???”

Sprekfisene starta bloggen for 3 år siden – og blogga på måfå i et halvt år – som forberedelse før vi skulle frakte føttene våre 42 kilometer. Den gang digga vi bloggen (ting har ikke forandra seg SÅ mye siden sist, vi digger den fortsatt!).

Anyways. Vi la ned bloggen etter 06.april for 2,5 år siden. Men kort tid etterpå fikk vi muligheten til å blogge for United influencers. En mulighet vi rett å slett ikke kunne la gå fra oss. Vi elsker UI, og vi elsker tiden vi har hatt med dere siden oppstart. Ingenting forandra der. UI rocker.

Mer info under bildet.

12999625_10153440717841512_1309034553_o

Til poenget tenker kanskje dere nå? Okeida, here it comes.

Vi har latt bloggen ligge å dure å gå de siste to mnd. Uten at den har gått noe spesielt, den har bare dura på – uten innlegg fra fisemor1 eller fisemor2. Aldri tidligere har det skjedd at begge fisefrøknene har trengt bloggpause samtidig. Men her sitter vi altså.

Vi vet kanskje ikke helt selv hva som skjedde. Jeg tror sommerferien kom. Og sommerferien ble. Og vi har ikke klart å rote frem bloggefingrene våre enda.

Dessuten har vi mange private prosjekter på gang om dagen, og prioriteringene har rett og slett falt pittelitt bort fra bloggen. Selv om det river meg sårt i blogghjertet å skrive det.

MEN.

Vi er ikke FERDIGE med å blogge. Vi har bare en aldri så liten pause. Sprekfispause.

Mer info under bildet.

12986760_10153440720441512_2023827669_o

Vi vet ikke helt NÅR vi kommer sterkt tilbake. Men AT vi kommer sterkt tilbake, det vet vi.

I mellomtiden vil vi anbefale dere å følge oss på vår instagramkonto: @sprekfisene, og på våre private snapchater: cecstorm og martelli. Legg oss gjerne til på sprekfisenes facebookgruppe, så dukker det nok opp en Notification og to om hva vi holder på med der.

Bloggpause for oss, betyr at vi ikke vil blogge like regelmessig som før. Over en periode that is. Vi kommer til å la bloggen dure å gå, så skriver vi på den når vi har ting vi vil formidle til dere på den. I gjengjeld vil de innleggene ose kvalitet dere, for DA har vi kjekke ting å formidle da πŸ˜‰ Og plutselig, før både dere og vi vet ordet av det, er vi tilbake. Så slipper dere å lure på det hvertfall.

Dersom det er noen andre som har forlenga sommerferie der ute – nyt den! Vi snakkes πŸ˜‰

 

Meldeboka uke 30

Som vanlig når sprekfisene detter litt ut av dette herent blogglivet pleier vi å ende opp med å blogge alle de gode unnskyldningene våre i noe som ligner på ungdomsskolens gode gamle “meldebok”. Et eksempel på meldebok-innlegg fra tidligere finner dere her.

Jeg, Ceciliefisen, hadde nemmelig ferieuke sist uke! Og GJETT om jeg hadde planer for den da dere? Det skulle skippertaktrenes, for å samle godsamvittighetspoeng for hele høsten etter en sommerferie bestående av mye ferie (og lite sommer, og lite trening).

Ferien startet sånn her:

Mandag 25/7.

Cecilie kunne ikke trene denne dagen. Hun hadde egentlig lyst å gå et maraton i pokemonjakt, men hadde allerede kvelden i forveien begynt å gurgle på noe i halsen som hun tenkte kunne gå over til i morgen slik at hun heller kunne pokemon-hunte-trene da heller.

Tirsdag 26/7.

Cecilie måtte til Haugesund denne dagen. I hennes hode fortjener hun treningspause ettersom den 1,5 time kjøreturen opptok sånn ca hele dagen hennes. Hun hadde med andre ord ikke tid til verken trening, eller pokemonhunting denne dagen. Dessuten rant det snørr fra nesen hennes som hun ikke ville grise-til treningstøyet med.

13900616_10157334297320220_592006064_n

Onsdag 27/7.

Cecilie skjønte at nesa mente alvor, og begynte på en pencillinkur denne dagen. Senga krevde hennes fulle oppmerksomhet. Hun kunne derfor bare drømme om å trene denne dagen.

Torsdag 28/7.

Cecilie hadde veldigveldigveldig lyst å trene denne dagen. Hun gikk derfor en tur rundt djupadalen, og brukte hele formuen sin på snytepapir denne dagen. Denne treningsiveren skulle det vise seg at hun kom til å angre på 29/7.

Fredag 29/7.

Cecilie angret på gårsdagens treningsiver, og ble nødt til å besøke legevakten igjen for en ny antibiotikakur (bihulebetennelse for alle penga, woopwoop!). Cecilie spanderte resten av dagen på sengen og var ikke i nærheten av å drømme om trening denne dagen (feberfantasiene tok henne med på noen helt andre eventyr for å si det sånn).

Lørdag 30/7.

Antibiotikakuren begynte sånn smått å virke, og Cecilie kunne strekke seg så langt som å være våken i sengen denne dagen. Hun benytta muligheten til å trene fingrene på tastaturet, og laget i denne våkentilstanden quiz denne dagen. På kvelden våga hun seg en svipptur innom surprisefest for Marte Johansen der hun også fikk vist frem sin våkentilstandquiz. Marte ble SÅ overraska, det synes Cecilie var veldig skjønt så hun ble plutselig litt friskere bare av å se smilet på martemor.

13933531_10157334297475220_152775370_n

Søndag 31/7.

Denne dagen lata Cecilie som hun var frisk igjen, men med en gang hun bevegde seg ut døren hjemme var snørrenese og gurglehalsen i vill protest mot treningsiveren. Cecilie valgte derfor å heller gå på fotballkamp for å vinne seg en ny mobiltelefon.

13933442_10157334297245220_888374337_n

Ei heller Mandag 1/8 eller Tirsdag 2/8 har Cecilie gjort noe som ligner på trening. Hun har dog kjøpt seg en sykkel, og vurderer litt å sykle på denne i nærmeste fremtid.

Følg gjerne sprekfisene på “sprekfisene” på Facebook, ellers så snakkes vi på snap: @cecstorm og @martelli it is! 😉

 

Er du en sosialmedianerd? Sjekk denne sjekklisten!

Du er en sosialmedianerd når du..

1) har en liste klar på spotifyen din som du bruker til snap-spam.

2) når du scheduler innlegg til visse tider der du vet innleggene får mest reach.

3) når du vet hva schedule og reach betyr (schedule = forhåndspublisering, reach=flest mulig som ser).

4) når du samler på trofeer på snapchat

5) når du lager egne snapchatemojier av deg selv

6) når du har fått trofeet: bruke alle snapeffekter som finnes på snapchat

7) når du har flere totalls tilleggsapper med bilderedigeringsprogram som du en gang har brukt før du publiserer bilder på insta

8) når du kan juksetriks for å forlenge den avgrensede tekstlimiten på snap/instainfoomdegselv

9) når du har levende bilde som profilbilde av deg selv på Facebook

10) når de vanlige sosiale mediene som Instagram, twitter, Facebook og jodel ikke er nok for alt du trenger å uttrykke og du lager deg en blogg som toppen på kaka

Vi er 10/10 sosialmedianerder i følge vår egen oppskrift her! Hvor mange kunne du krysse av på?

image

Følg gjerne sprekfisene på “sprekfisene” på Facebook, ellers så snakkes vi på snap: @cecstorm @martelli πŸ˜‰

 

Viktigheten av rollen vi har i dagens forskrudde sosiale samfunn

Noen tar det med å provosere til nye høyder. Og noen, lett provoserlige folk, biter på – slik at de saunakkene som provoserer i utgangspunktet får oppmerksomheten de streber etter. Den siste der, gjelder meg. Og i dag, hater jeg meg for det.

Jeg skulle i utgangspunktet skrive et reflektert og applauderende innlegg til sunnfornuftplakaten. En plakat som gir bloggerene det ansvaret en trenger å være seg selv bevisst over i dagens samfunn. En blogger er i dag mer enn bare en blogger. Mer enn bare en person som skriver en slags personlig dagbok som de slipper hele verden inn i.

image

En blogger kan være en opionsleder. Er bloggeren ekstra flink får den mange lesere, og mange som mener og synser mye om det den skriver og gjør. Og for all del, applaus til bloggere som står i det og tåler dette. Men det er bloggerens valg. I det en starter å blogge for den store vide verden, tar den også et valg, som det er viktig å være seg selv bevisst på: nemmelig å være et forbilde.

Vi kan gjerne si det slik at “blogglesere har egne hjerner” som en annen blogger presterte å si, i forbindelse med at den nevnte bloggeren ikke støttet sunn fornuft plakaten. Og ja, klart de har det. Men å bare skyve til sides at det er et økende kroppspress i dagens samfunn, og at noen folk blir alvorlig syke av det – blir helt feil.

Det er ikke alle som blir syke av å se tall på hvor langt vi løper, eller hvor store porsjoner vi spiser. Men noen gjør det. Og det at vi bloggere nå tar ansvar for de “noen” og tar et steg i retning “vi er bevisst på at våre meninger kan være avgjørende for andres livskvalitet” steget, er for meg helt fantastisk! Sunn fornuft plakaten er et steg i riktig retning. Det er ikke sikkert vi følger alle punktene i den til punkt og prikke, men vi lover å alltid ha den i bakhodet. Den sender et sunt budskap, og bidrar til å minske presset det i dag er altfor altfor mye av.

image

Å være en blogger er noe stigmatisert. Mye på grunn av nettopp dette. Dette med at vi bare skriver en slags offentlig dagbok, som påvirker folk i hytt og pine. At vi nå lager en slags oppskrift til oss selv, som vi har i bakhodet hver gang vi fremstår som mer perfekte enn vi er i sosiale media, er ingenting annet enn positivt.

Det er ikke stakkars meg, som ikke får skryte av den nøyaktige lengden på kilometerene jeg har løpt. Eller stakkars meg, som er i ferd med å legge ut et skrytebilde av hvor flink jeg er på den nye dietten min. Det er stakkar de, som sammenligner seg med meg. Som kanskje går på en enda strengere diett, og som løper like langt, og som tilslutt bikker over.

Selvbilde er en ting som blir sentral i denne sammenheng. Og for mange som leser blogger, som sammenligner seg med bloggere og andre, kan sunn fornuft plakaten være en liten hjelp på veien til litt sunnere, og mer ekte verdier der ute. Å lage krig og oppstandelse for at vi ikke får redigere bildene av oss selv til vi blir ugjenkjennelige, virker som et ilandsproblem jeg ikke vil være en del av.

image

Personlig, har jeg aldri slitt med spiseforstyrrelser eller andre alvorlige konsekvenser ifht press enten fra den ene eller andre enden. At selvbildet har vært forskrudd en haug av ganger opp igjennom årene, kan jeg derimot glatt innrømme. Det har alltid vært press fra sosiale medier, og jeg har blitt bitt av slankebasiellen selv – mer enn en gang. Det går allikevel ikke an å lukke øynene for at presset er større i dag, enn noen gang tidligere. Og shit så glad jeg er for å ta et steg I FRA og bidra til mer økende press.

Jeg ønsker å inspirere, og kommer fortsatt til å legge ut mine bidrag til treningsglede. Jeg vil bidra til treningsglede, treningsinspirasjon og en god balansegang. Treningspress legger vi igjen hjemme. Og når det kommer til slanking eller altfor gode matvaner er det ingen fare på sprekfisbloggen uansett tror jeg.

Mange bloggere ikke er fagpersoner. Det må vi lære oss å presisere de gangene dette punktet gjelder. Vi må være selvbevisste, og gjøre lesere bevisste på at noen ganger skriver vi rett og slett fra levra slik vi oppfatter og erfarer ting, kontra forskning. Noen ganger er det interessante erfaringer, andre ganger kan det i verste fall slå helt feil. I forhold til dagens tema, er jeg fagperson. Jeg er vernepleier, og har litt ekstra erfaring med hvor tøft det kan bli for de nevnte “noen” som sliter. Jeg er allikevel ikke ekspert. Men at sunn fornuft plakaten er en god ting, det vet jeg.

Mitt beste tips: sammenlign alltid deg selv, med deg selv. Da slipper du mange verdensproblemer på veien. Tips nr to: les bloggere som støtter sunn fornuft plakaten. Skal du først ha en blogger som forbilde, ville jeg gått for en som har vet nok til å forstå viktigheten av rollen den har i dagens forskrudde sosiale samfunn.

 

Oslosommer funker det og

Nå er det en uke siden jeg ramla inn i leiligheten her med en sekk jeg var ganske drittlei av å kjempe en glidelåskamp med omtrent hver tredje dag i tre uker. Dog er det ikke det minnet som egentlig henger best igjen etter ferien, et oppsummeringsinnlegg og “glemte øyeblikk” kommer i et eget innlegg når vi har fått summet oss enda litt mer πŸ˜‰

I går var første dag på jobb for min del, og sommerferien er over. Det betyr at den siste uken har jeg hatt ferie hjemme i Oslo, noe jeg også hadde sett frem til! Såklart tok vi med oss finværet hjem fra Hvar, så at vi har hatt sol og badevær en uke i strekk var helt konge.

IMG_4656IMG_4618IMG_4617

Nå skal jeg ikke si med hånden på hjertet at det beste med å komme tilbake var været og byen, men selvfølgelig..:

IMG_4655IMG_4657

SOM vi har crava etter smågodt de ukene på tur. Norge er definitivt det landet som briljerer på snopefronten – sveitisk sjokolade kan bare legge seg langt under Freia Melkesjokolade og smågodt. Siden det derfor ble tre nesten snopefrie uker, har jeg sørga for å ta det meste igjen av spisinga den siste uken. Tror ikke jeg er helt ferdig med den hariboferskenposen enda heller πŸ˜‰

Med mye bading, soling, grilling og snopespising har det faktisk pirra litt i løpebeina også. Det ble en 100% treningsfri ferie, og det var helt nydelig. Det som ikke var så nydelig, var gjennomføringen av første (og andre) løpetur etter ferien. Ett bilde sier mer enn tusen ord.

IMG_4654

Men fy søren så deilig det er NÅ, mange timer senere. Det er også deilig å kjenne på at løpingen ikke har forsvunnet helt fra interesselista, selvom oppholdet har vært såpass langt.

Ha en fin dag da, dere! Send meg gjerne motivasjonssnaps for å komme på trening til martelli, I need it!

Marty

 

The beast 2017 er ON FIRE (..og vi deler ut 2 gratisbilletter til lΓΈpet 2017!)

Vi skrev for en måneds tid siden om vår opplevelse av the beast 2016, vil du lese alt om det kan du gå inn: her.

PS: Vi deler ut 2 gratisbilletter lenger nede i innlegget.

p


The beast er et RÅKULT hinderløp som arrangeres i Skudneshavn på Karmøy (der fisene kommer fra), som i år har fått en helt ENORM medfart! Det er 1 år og 1 mnd til løpet går av stabelen (den 19.august.2017), og allerede er halvparten av de ledige plassene tatt! Det er helt ellevilt! Vi er tydeligvis ikke alene om å DIGGE the beast konseptet, og har derfor såklart også slengt oss på trenden om å melde oss på løp – over ETT ÅR i forveien! Er det et hinderløp du ikke vil gå glipp av 2017, så er det dette!

For et lite innblikk i hva the beast går ut på, og hvorfor det tar helt av kan dere ta en titt på denne videoen:


PS: Vi deler ut 2 gratisbilletter lenger nede i innlegget.

VIL DU VÆRE MED PÅ THE BEAST 2017?

Alt du trenger å gjøre for å vinne deg og en venn gratisbilletter er å skrive at du vil vinne på bildet fra The Beast vi akkurat har lagt ut på sprekfisenes instagramkonto og tagge den du vil ha med! Følg gjerne sprekfisene og thebeastocr på instagram også 😉  Vinner trekkes på mandag (25/7).

Heia heia! Vi sees på startstreken da dere!

DEL gjerne innlegget på facebook dersom du kjenner noen du synes bør ta utfordringen 😉


PS: Følg gjerne sprekfisene på snapchat: cecstorm/martelli, eller stikk inn og like facebooksiden vår: sprekfisene.no, og ja: mens jeg har dere her i lokke-dere-til-å-følge-oss-humør: instagrammen vår er også ganske kjekk. Check it out: sprekfisene på insta.

 

Vi er BACK

Okei, dere lurte kanskje på hvor vi ble av? Mista vi toget til Sarajevo, eller flyet hjem til skjønne-gode-Oslo? Eller klarte vi mirakelet å dure på gjennom interrail (NTO2016) uten å miste et eneste tog, buss, fly, whatsoever?

Nå skal dere høre! Fisene og venninneCec kom seg trygt hjem alle sammen! Sykt, men sant! Vi trengte bare noen dager på å lande (så bloggen har fått fri noen dager, sorryborry).

… Mandag kl 00.45 var vi i hus. Og dere kan TRO hvor deilig det var å ligge i egen seng igjen (eller for frøken Storm, ble det jo Martemor sin seng – men poteto potato!). Siste dagene har vi brukt til å spise opp taxfreesnop, kjøpe norsk sårt savnet smågodt, spise taco og bestille mest mulig sushi! Norge altså <3

Før jeg gir meg, vil jeg bare ta dere med en kjappis til Sarajevo.

13690846_10157269719160220_5618425471559107079_n13692538_10157269719325220_4953078522593537783_n13754558_10157269719205220_3309304333359384180_n13754561_10157269719580220_751204631504222_n

Det var i denne byen turistene i oss kom frem. Vi bestilte taxi fra bussholdeplassen etter 6 timer i buss – uten mat og drikke, for det hadde vi såklart ikke klart å grabbe med oss i det vi sekkspurta fra båt til buss som vi nådde på sekundet. Når bussen først stoppa valgte den såklart et sted som – Guess what – IKKE tok kort (slik som ingen andre plasser heller har gidda denne turen), og ikke stedet interessert i pengene til gjengen i Kroatia heller. Så da fikk vi bare ha det så godt.

Så. Når vi kom frem. Tok vi den eneste taxien som var tilgjengelig. Den hadde såklart ikke takstameter så han kunne velge pris heeelt selv. Vi hadde på forhånd blitt advart av hostellet vi skulle på, at de doblet prisen. Dere kan tro de sultne og trøtte magene våre brydde seg om det da dere? Vi takka bare halleluja til den første prisen han foreslo, og lempa oss avgårde. Vi kjørte på med samme taktikk på vei til flyplassen. Det var nemmelig ganske billig i Sarajevo, så siden vi regna ut at Marte uansett hadde råd til kvoten sin på taxfree var vi med på alt!

Yes da. I Sarajevo bestemte vi oss for å for første gang ila turen – shoppe. Vi fant et digert kjøpesenter og ramla rumpene våre innom alt fra Bershka, Zara til Nike Store som girlsagirls fikk shoppa seg noe på salg da vet dere. Ikke veldig mye billigere enn Norge, men nok til at vi var enige om at Sarajevosedlene skulle slippe å bli med hjem til landet vårt og få hilse på en eller annen skuff.

Vi var også på Museeum. Det anbefales! Galleri 11/07/95 het det. Ganske utrolig at så mange menneskeliv ble drept, for bare så kort tid siden uten at alt er oppklart enda. Nært, og oppsiktsvekkende historie – som skjedde i vår tid(!) – sykesyke greier. Dette var det tripadvisor sa om galleriet som fikk fisene til å stikke innom: “The first Memorial gallery in Bosnia and Herzegovina – exhibition place aiming to preserve the memory on Srebrenica tragedy and 8372 persons who tragically lost their lives. Through a wide range of multimedia content – images, maps, audio and video materials, the Gallery aims to offer its visitors the documentary and artistic interpretation of the events that took place during July 1995 in Srebrenica“. Google it!

13754635_10157269719250220_2252198598622366702_n

Og når sant skal sies. Vi digger taxfreesnopen vår, og det norske smågodtet. Men det var jaggumeg ikke feil å leite frem gamle treningskunster igjen heller skal jeg si dere! Jeg var den desiderte vinneren av “svette-ut-all-alkoholen” personen på crosstraining på Elixia St.Olav kl 10. i dag morges, DIGGG!

Ha en fin dag så lenge. Vi prækas.
– Cec

PSPSPSPS: Følg oss gjerne på snapchat: cecstorm/martelli, eller stikk inn og like facebooksiden vår: sprekfisene.no, og ja: mens jeg har dere her i lokke-dere-til-å-følge-oss-humør: instagrammen vår er også ganske kjekk. Check it out: sprekfisene på insta.

 

Det Hvar en gang..

Jeg tenkte at jeg likegreit kunne begynne dette innlegget med et ordspill. Jeg kom ikke lenger enn til overskrifta, for hadde jeg fortsatt kjente jeg det hadde blitt for kleint. Så da kjører jeg på. Det Hvar en gang to Cecilier og en Marte på ferie i Hvar. Sånn, der skjønte dere hvorfor jeg tillot meg å skrive en av de største syndebukkene i skrivefeilenes verden. Nok om det, nå må jeg skrive om vårt besøk i Hvar.

image

Det startet med at vi tok båt om natta. Turen til Hvar tok oss vel omlag 20 timer (selve båtturen hadde mer enn 10 av disse). Uansett. Gladfisene planla hiv o hoy, med matfestival med noen bobler til ombord. Helt til de informerte oss der vi stod med spagettien i hånda om at det 1) ikke gikk an å veksle, 2) ikke gikk an å bruke visakort, eller noen kort whatsoever, og 3) det var såklart ingen muligheter for å ta ut noenting som helst. Dette resulterte i vår smiskedebut (les: tigging), ila Hvar – viste det seg at det skulle ikke bli siste gang (men det kommer vi tilbake til).

image

I Hvar spanderte vi to dager på en strand som kalles hulahula beach, som er perfekt for vikinger som oss som digga og ligge langs sjøkysten hele dagen og få krukker med paraplyer og eventyr oppi med lange sugerør som gir perfekte snapchatbilder! Dagsfylla tenkte vi, det er noe for oss. Når kvelden kom så kom vi på at også kveldsfylla er noe vi er ganske gode på, så da ble det hurramegrundt hele døgnet plutselig (vi er elendige forbilder på tur, ingen trening og tusen bobler. Men er vi på ferie, så er vi på ferie, eller hva?).

imageimage

Den ene kvelden tok vi en nattbåttaxidingsebums ut til carpe diem beach. Det var stor ståhei, og masse folk. Så mye folk at vi måtte overbevise oss om at vi måtte inn på VIPen, så da bare gikk vi inn dit. Etter dagsfylla, var disse dårlige forbildene som hadde troa på at de kunne drikke døgnet rundt ganske slitne. De fant vel fort ut at det de neste dagene helst skulle holde seg til de der kokosnøttene med sugerør på stranda, for så teste ut hvordan det derent der med søvn kjentes ut på kveldstid.

imageimage

Den ene dagen spanderte Hvar på oss lyn og torden. Så da måtte det trøstedrikkes litt med noen nordmenn som fant oss. Utover det var vi flinke mamma, slapp av. Vi var forresten flinke den dagen også, i seng til kl 1-2ellernoe, ikke så kriseværst det der.

Høydaren fra Hvar var dagen vi bestemte oss for å pigge ned på kaien og bare ta den første taxibåten som skulle til soleseg-tamassefinebilder-strand. Når vi ankommer solsengene blir vi møtt av det største “nudists welcome here since 1984” skiltet jeg har sett. Så der var vi fanga på ei øy, blandt snabler og puppelupper i alle retninger – og ikke nok med det, vi fant vel om mulig den minst kameravennelige øya, så ikke ble det noen bilder heller. Det var noen som tok tok den helt ut, og endel som ikke gjorde det. Vi bestemte oss for å omringe oss med mest mulig av den gjengen, fant oss et hjørne og lukka øynene (eller, det er vel mest politisk riktig å si ifht at familien kan finne på å lese bloggen – sannheten er vel at vi var i sjokk og klarte ikke å ikke strirre ned hver eneste galning som faktisk tok av seg trusa(!), sjukt altså).

image

Når vi i går skulle ta ferje fra Hvar til Split kl 13.00 (planlagt slik at dersom det ikke er noen bølger på sjøen når vi bussen akkurat, hvis bølgene dukket opp måtte vi teste ut sekkspurting). For å si det slik, det ble sekkspurting fra en annen verden. Håper det blir en ny gren i OL, for i tilfelle har vi 3 gode norske kandidater right here, just saying.

Men ja. Vi skulle ta ferie kl 13.00. Den var såklart utsolgt, så vi fikk billett til den neste som gikk kl 14.00. Hade forhåndsbestilte buss til Sarajevo, forhåndsbestilte hotell i Sarajevo, og hallsisen daisen lete etter opphold i Split mens det er festival der, kjøpe ny bussbillett, og krysse fingrene for å nå flyet fra Sarajevo og hjem i morgen (les: i dag).

image

Vi bestemte oss igjen for å teste hvor gode tiggeferdighetene våre var blitt, og spurte folk i køen til 13ferja om de var keen på å redde oss, være heltene våre, ta i mot pengene våre, alt i mot å kjede seg langs kaien en ekstra time i Hvar. Alle hadde enten en festival å nå, eller et fly de selv ville rekke. Vi lærte at det der med å gi opp er det ikke vits i, for de 3 siste jentene som kom tuslende, de aller aller siste vi fortalte at vi var desperate til, de ville være heltene våre!

Shit så helter de var også, ikke ville de ha pengene våre heller. En gjeng med kroatiskesedler de bare kunne tatt i grunn, for de tok såklart ikke kort, hadde atm, eller ville veksle på den 10 timer lange turen til Sarajevo heller. Men, vi ankom i hvertfall (hvarfall, ville avslutte med ordspill siden jeg starta så fint med det) Bosnia i gårkveld, sultne som noen gribber, og fikk oss (etter et speeddatingskursiengelskmedservitøren) mat.

I dag skal vi være turister i Bosnia, og så hjem! Det skal bli godt det:-D:-D

Følg siste bit av turen vår på snap: martelli, & cecstorm. På ceccen sin er det frem til ca kl 22.30 videobevis fra vårt gribbbesøk i den uengelskpratende restauranten. Check it out!