Jeg velger å slutte

Hvorfor jeg ikke har skrevet innlegg om det før nå, er rett og slett fordi jeg ikke har klart å innrømme for meg selv at jeg har kommet til det punktet. Om jeg noengang vil begynne å blogge igjen vet jeg ikke, men akkurat nå blir det feil for meg å fortsette.

Jeg er på et punkt der hverdagen styres av både hormoner, lykkerus, og sorg.

Jeg er på et punkt der jeg ikke kan garantere at jeg ikke vil angre på innleggene jeg skriver. Altså det har jeg egentlig aldri kunne garantere, men tidligere har det kun gått ut over megselv. Nå består hverdagen min og tankene mine, om folk som ikke kan forsvare seg selv eller godkjenne at ordene mine er greit å publisere offentlig.

Siden sist har jeg både tatt farvel med en av mine nærmeste, min besteste bestemor. Og jeg har ønsket velkommen til et nytt liv. Til min sønn, som ble født i september.

Jeg har hatt mange dager der tanker og følelser har ost ut ørene mine og fingrene mine har kriblet som aldri før – både etter trøst på tøffe dager, og etter å dele oppturene jeg har hatt i ettertid. Men når alt kommer til alt, blir det for personlig. I allefall nå. Jeg aner ikke om det jeg sier og gjør er hormoner, sorg eller bare lille meg om dagen. Og tro meg, meg med hormoner burde vært låst inne og hatt en feit teip foran munnen mer enn en gang de siste mnd.

Jeg vil avslutte med å takke alle som har fulgt meg. Takke dere som har gitt tilbakemeldinger på at dere har likt (evt ikke likt, men formulert dere veldig finslig) det jeg har lagt ut her på bloggen.

Bloggen har vært en stor del av meg og mitt liv de siste årene, nå er jeg klar for en ny epoke! Tror jeg da. Uansett, takk til alle fine lesere – dere har betydd mye for meg.

– Cecilie

 

Jeg skal vise at ALLE kan

Siden jeg starta bloggen har jeg sagt til folk at jeg blogger for å vise at Ola nordmann kan få til hva han vil! The sky is the limit, hvis du bare vil – så får du det til. #dagenskleinestequote

Anyways.

Nå har jeg vært mer av typen som har ligget hjemme med morgenkvalme (som har vart hele dagen) og limiten min har gått fra helmaraton til å evne å komme meg fra stua og tilbake på soverommet på kveldene.

Ja, jeg er gravid.

Men, nå skal det verken handle om at jeg har fått både større lår og en endel hakk større mage i det siste. Neida. Det skal handle om at Ola nordmannine tar utfordringer på strak arm igjen. Endelig!

Jeg fikk en forespørsel fra min gode UI-kollega Triatlars om jeg ønsket å være med på laget hans på wings for life i år også. Første tanke som slo meg: “jeg er jo gravid”. Så det ble litt vanskelig. Du vet, t-skjorta passer ikke, og løpsrekorden min fra i fjor kommer desidert ikke til å slås. Jeg har trossalt bare bevegd meg fortere enn kappgang (vet ikke om jeg tør gå så langt og påstå at det var løping) to hele ganger i hele år. Da er det ikke vits, eller?

Så sier Lars, god som han er: “Skal du si til knøttet i magen at det ikke er godt nok å bare delta da?”. Og rett der og da klaska han meg i trynet med hele Ola nordmann mottoet mitt, og fem sekunder senere var vel navnet mitt på plass under registrerte løpere.

Jo, jeg er kanskje gravid i 5 mnd. Og ja, magen får nok såvidt plass i t-skjorta. Men hva så? Hvor kult er det ikke å si til minstemann at jeg (tross å ha ligget i fosterstilling i 3-4 mnd) hadde startnr på brystet mens han låg i magen min? Målet med løpet trenger ikke å være å slå meg selv hver gang, det kan vel likegjerne være å være med for gøy – støtte en god sak – og vise at startnr på brystet er for alle?

Jeg gleder meg! Håper å se deg på wings for life i Stavanger på søndag! Hvis du er redd for at bilen tar deg igjen først har jeg tatt hånd om den bekymringen for deg 😉 Kom og bli med da vel <3

 

Fordommer: hva synes jeg?

I går var jeg og en kompis på stand up. Ørjan Burøe sitt show, fordommer, fikk æren av å ha oss på rad to (akkurat langt nok borte til å ikke bli plukka ut som apekatter ila showet).

Det er en rar greie det der. Hver gang jeg er på stand up, eller skal på stand up – så tror hodet mitt at også JEG kan stand up. Noe som selvfølgelig er enormt veeldig langt vekke fra sannheten. Men det slår altså ikke feil: hver gang jeg skal på stand up forbereder hjernen min seg på hvilke vitser jeg kan dra frem dersom komikeren skulle valgt å avbryte sitt eget show, og dradd meg opp på scenen. Høres sannsynlig ut eller hva?

I går tenkte jeg litt over fordommer før jeg ramla inn dørene på showet. Tygde litt på ordet. Kverka hjernen min litt på om jeg hadde egne fordommer (som jeg eventuelt kunne dra frem, når jeg eventuelt ble dradd opp på scenen). Og gjett hva? Det dukka opp noen. Jeg, som innbiller meg at jeg er guds gave til ufine folk der ute i verden – satt og rugde på noen fordommer selv. Det jeg kom frem til sekundene etter disse folkene jeg dømte opp og ned og i mente dukket opp i hodet mitt – var at jeg egentlig kunne kjenne meg selv igjen i de forhåndsdømte uskyldigperene jeg plukka ut. Rare greier altså. Det får vi komme tilbake til.

Men, tilbake til gårsdagens stand up.

Ørjan Burøe. FOR et show! Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å skryte av gårsdagens ablegøyer en gang. Det var vondt i smilemusklene fra vi kom inn dørene til vi gikk!

Ørjan evna det å ta opp tema som både mensen og flyktningkrise, og få alle til å tenke to ganger gjennom sine egne fordommer. Samtidig som vi satt der og lo av hvor idiotiske ting vi får oss til å si noen ganger, satt vi jo igjen med litt lærdom opp i det hele. Eller Ørjans selvreflektering (som vi alle kunne kjenne oss igjen i).

Ut i fra stemningen i salen, er jeg sikker på at hele salen kjente seg igjen i samtlige tema som ble tatt opp. Det er ganske unikt. Det var ikke EN eneste gang jeg fikk lyst å kikke på klokka på telefonen eller sjekke om jeg hadde fått melding på den rosefarga driten jeg er blitt så avhengig av nedi veska. Eneste gangen jeg drog skatten min opp, var da Ørjan ropte at “dette nr kan dere få lov å snæppee..“, så hvis du vil se glimt av gårsdagens ablegøyer kan dere legge meg til på snap: cecstorm.

Dersom du vil se mer enn glimt (og det anbefaler jeg deg på det sterkeste å få degselv til å ville), så bør du sjekke opp om Ørjan har show i nærheten av der du bor anytime soon. Da kan du både lære noe, og trene lattermusklene dine samtidig – ikke la den muligheten gå fra deg 😉

Ungdommer nå tildags trenger slike morroperer som Ørjan: som kan dra oss ut fra rosabloggerverdenene våre og rett inn i hans og hans kones rosabloggerverden. En som kan ha show i over en time: uten at vi vurderer å please mobilnerden vi mange har i oss. En som går foran som et godt eksempel på hvor dustete og snobbete vi som vokser opp i dagens samfunn noen ganger tillater oss selv å være. En som tør å gå foran og si: “At vi skal være jækla glade for at ikke også menn har mensen..” med et glimt i øyet og en god oppfølgningshistorie til de første skeptikerene etter setningen ramler ut av munnen hans. Jeg avslutter med det jeg. Dagens samfunn har godt av komikere som Ørjan Burøe #tommelopp

 

Ærlig vurdering av ADAMS matkasse (usponset)

Jeg er en matmoms. Altså, jeg er et stykke altetende menneske som er veldig glad i å få servert god mat på bordet. Akkurat det med å lage denne gode maten, er jeg ikke fult så fan av. Derfor kjenner jeg at latskapen har fest inni meg hver gang det blir snakk om å få matkasser levert rett på døren.

Jeg var på en boligmesse for litt siden. Der var det 3 stk pene tilfeller av det motsatte kjønn som spytta rundt seg med det fine ordet “gratis”. Sunnmøringen i meg jubla (jeg er 100 % vestlending, men av og til føles det som jeg har forfedre fra det gniene gode sunnmøre), og vips stod jeg der med et signeringsskjema i hendene. De mente selv de hadde sagt “du får gratis fruktkasse på kjøpet, og må betale 50% av matkassen selv første gangen”, mens jeg egentlig er ganske sikker på at det ble brukt kun to ord, som var “gratis” og “matkasse” for å lure fingrene mine i gang på det signeringsskjema der.

Jeg er såklart for stolt til å stå face til face med sunnmøringen i meg – så da var det bare å ta i mot denne halvgratis pakken da. Jeg kunne jo nesten ikke si at 50% på pakken og gratis fruktpakke ikke var godt nok tilbud for meg. Men sånn helt egentlig lærte jeg i barnehagealder at gratis skal bety at 0kr skal ta veien ut av lommeboken min. Slik ble det ikke, for å si det slik. Men det kommer vi tilbake til.

Hva jeg synes om adams matkasse kommer under bildet. 

Etter mange både mail og telefonsamtaler til adams matkasse ble vi enige. Jeg skulle få matkassen en uke det passet for meg. Ekspresspakken for to skulle jeg få. Og gratis fruktkasse da, såklart. Ooog vinterkospakke! Hæ, neei? Vent litt. Jeg bestilte jo bare den der gratis greia, og den der som skulle gi meg god mat i fjordlandfart med skikklige råvarer? Hva i alle dager er vinterkospakka?!

Det som da hadde skjedd var at vimsen i meg hadde gjort som Adam ga beskjed om: “logg deg inn i appen vår, der får du full oversikt – og kan sjekke at du ikke får flere pakker enn den du nå har bestilt“. Ikke kan jeg huske å ha trykka meg innom en kasse som leverer gourmetsjokolade, gourmet-te, gourmetkaffe og servietter altså. Jeg drikker jo verken te eller kaffe, og serivetter kjøper jeg halvgratis på IKEA, mens sjokoladen shopper jeg 5 for 100 på Rema 1000 når de lokker med den slags. Altså, fingrene mine HAR jo tydligvis vært borti denne bestillingsknappen, men så mange som null fnugg i meg husker tanken på noe vinterkos-som-helst før plutselig jeg fikk en ekstra kasse på døra. Gratis trodde kanskje sunnmøringen i meg. Men neida.

Vipps hadde jeg trylla “gratis matkasse” til å bli fullpris-kasse allikevel. Nå må vi ikke glemme at det på en måte blir 3 for 1 da, så LITT velstand må jeg jo innrømme at gjerrigknarken i meg kjente på. Meeen, på ingen måte like velstand som om jeg bare hadde hatt de 20 gratis eplene mine og halvpris-kassen min.

Jeg prøvde kundeservice og teorien om at “kunden har alltid rett”, men det begrepet kunne de ikke arbeide etter hos adam fikk jeg beskjed om. Ikke så rart egentlig. Skal jeg være ærlig synes jeg det er et dustebegrep. Kunden har ganske sjeldent rett i mine øyne. Men i dette tilfellet ønsket jeg jo bare å levere tilbake en kasse jeg ikke hadde behov for med matvarer som ikke gikk ut på dato på et gourmetår og to til. Det gikk ikke da. “Jeg kunne gi det til en heldig nabo eller et familiemedlem som fortjente oppmerksomheten” var svaret jeg fikk. Det kunne jeg forsåvidt gjort. Men jeg tror jeg hadde slitt med å forklare hvorfor jeg syntes jeg fortjente 379kr i gjengjeld for den hyggelige gesten min der. Nok om det. Jeg fikk en ekstra pakke, jeg måtte betale for den, litt over middels bitter for akkurat det.

MEN! Hvordan smakte maten? Mer under bildet. 

Nå skal jeg være så ærligblogger at jeg kan innrømme at jeg nesten HÅPTE at maten skulle smake fugledrit og sneglesnørr den første dagen der. Første dagen stod kyllingburger på menyen. Kyllingburgeren smakte godt. Den tok ca 15 minutter å lage, og det ble ingen oppvask etterpå. Ekspress konseptet til adam funka, så ærlig må jeg kunne være.

Dag 2 skulle vi ha biffsnadder, med småpoteter og bearnaise saus. Jeg var litt splitta denne dagen. En del av meg håpa fortsatt på sneglesnørr, og den andre biten var veldig klar for å glefse i seg noe som tilfredstilte smaksløkene på samme måte som dagen før. Mannen i huset stod for matlagingen den dagen. Det her med å “sjekke om alle ingrediensene var klare” greia, var på nivå med å sjekke instruksene for å montere en IKEA hylle for å si det slik. Maten var forsåvidt ikke så aller værst dag to heller, men å bytte bearnaise saus ut med ketchup funka ikke for min del. Adams lovde meg at jeg skulle få refusjon for det når neste kasse kommer, så var det bare det om jeg har lyst på noe “neste kasse” da.

Dag 3 var det kveite med småpoteter og noe greier. Helt greit. Verken mer eller mindre.

ALT I ALT 

Jeg kan være enig med adam om at JEG sikkert vimsa meg til en ekstra kasse. Jeg kan være uenig med Adam om at kundeservicen deres er alfa omega.

Det jeg LIKTE med Adams matkasse er at de har kjekke menyer (altså mat som frister mons). Jeg liker også at de ikke forventer at vi har verken fløte, rømme, eller eplejuice hjemme. De kaller salt, pepper, og olivenolje for “bra å ha hjemme” produkter – såpass kan til og med jeg klare.

Det jeg IKKE LIKTE matmessig, var at jeg kanskje synes mengden på mat var litt i minste laget. Nå KAN det være at jeg spiser mer enn en porsjon, og forventer å bli mett av middag. Men hallo. Burger = en burger. Fisk = 1,5 filet fordelt på 2 personer. Biff = en porsjonsstørrelse som var mindre enn eplene jeg fikk i fruktkassen. Også likte jeg ikke kundeservicen da, men det har jeg vel bittra meg litt om sånn jevnt og trutt gjennom hele innlegget her.

Vil jeg prøve adams matkasse igjen? 

Jeg vet ikke. Står det tre stk velskapte motsatte kjønn på en boligmesse og sprer rundt seg med “gratis” ramler jeg sikkert sunnmøringen i meg innom sjappa før jeg får tenkt meg om både en og fem ganger. Rekker de å hive papirene i hendene mine for sprekfisautograf, sier sikkert ikke stoltheten min nei da heller tipper jeg. Who knows.

Vil du prøve adams matkasse? 
Link: adams matkasse

#På ingen måte sponset. Ikke sponset så mye som en halv kosekasse jeg ikke vil ha en gang 😉

 

Netflixhore

Er det EN ting jeg ønsker at folk skal forbinde med meg, så er det at jeg evner å se det positive i de fleste situasjoner. Jeg husker jeg hadde en “eye opener” på høgskolen en gang, kun ved en tilfeldighet. Vi hadde en i klassen som heter Jens Petter som alltid responderte på negativitet og utfordringer med: “åjaa, jaja, så da er det sånn det skal være da”. Som han igjen hadde lært av Atle Antonsen sin sketsj om sinnekontroll:

Litt lang innledning der visst. Egentlig kun for å poengtere at jeg sitter igjen med noe positivt her i sofaen selv om jeg ikke trener så mye om dagen. Det positive jeg sitter igjen med, er at jeg er blitt en aldri så liten netflixhore. Når jeg først er blitt en slik en søt liten netflixhore, tenkte jeg jo å dele noen tips med andre sofaglade folk i andre enden:

Tips 1/3: Lie to me 

Jeg har ei greie for spesielle personligheter i serier (Saga i serien broen f.eks: favoritten!). I denne serien får vi gleden av å bli kjent med Cal Lightman, nok en mann av karakter. Det høres kanskje noe kjedelig ut at han har spesialisert seg på å se når folk lyver – but no. Jeg ble i alle fall skikkelig revet med inn i Lightmangroups verden.

Tips 2/3: Elementary 

Dette er en serie som handler om Sherlock Holmes og hans assistent dr.Watson som i denne serien er en kvinne. Nok en serie som bygger rundt en særegen personlighet, som tar oss med på masse kjekke oppdrag de har som konsulenter for politiet. Serien med navnet “Sherlock Holmes” er forresten også til å anbefale, minst like mye.

Tips 3/3: The blacklist 

En serie litt i samme sjanger som de to over her. For dere som har sett serien “white collar” (som også kan anbefales en smule) er det noe alla det samme. En gammel skurk som hjelper polisen å løse saker. Mye bra drama rundt. Kan nesten ikke forklare mer uten å røpe noe, men løp og se 😉 Apropo særegne personligheter er det vel ingen overraskelse at også denne serien har en egen karakter som fascinerer.

the-blacklist-mainelement(1)

Jeg nøyer meg med topp 3 liste idag tenker jeg. Snart begynner jo kjendis farmen, så må nesten være skriveferdig til dess. En annen serie jeg ser på fortiden er home and away, men bare lat som dere ikke leste det slik at de andre gode tipsene mine beholder troverdigheten sin litt lenger. NRK har også to serier jeg har runda i senga siste uka: 1) stemmene i hodet, og 2) unge lovende. Sånn. Der. Var det nok anbefalinger for en stund. Jeg har snart runda alle seriene som nevnt over, så om noen har noen nye serier og anbefale til snuppa må dere gjerne slå dere løs 😉

PSPSPS:
Snappen min er: cecstorm
Instagrammen min er også: cecstorm
Jeg har to instagrammer, den andre er: sprekfisene
Sprekfisene har også en egen face, den kan du følge: HER

Takk for at du tok deg tid til å lese! <3

 

Kjenner du noen som har mistet sine nære i selvmord?

Som mange vet, mista jeg pappen min i selvmord da jeg var 20 år.

Mer utfyllende om min historie med pappa kan du lese her: kjære pappa.

Jeg vil benytte min stemme, og min historie – til en sak som ligger mitt hjerte ekstra nært. Derfor velger jeg i dag å skrive et innlegg: ikke som handler om trening, eller smågodt og netflix. Men om selvmord. Rettere sagt: etterlatte etter selvmord.

Jeg vil at dette innlegget skal være en oppfordring til dere som har mistet noen i selvmord til å melde dere inn i UNGE LEVE. Det er en organisasjon for etterlatte etter selvmord i alderen 16-35 år. Som etterlatt etter selvmord, har du ikke bare mistet en av dine kjære – men du har mistet en av dine kjære under omstendigheter som for noen forbindes med mye skam. Jeg vil oppfordre ALLE som kjenner noen etterlatte til å tipse dem om å være med på samling hos unge leve: 24-26 mars. Blir du medlem, er det kun en liten egenandel du må stå for selv.

Sjekk ut mer om samlingen: HER.
Ønsker du å støtte UNGE LEVE med midler kan du gå inn: HER.

17404_10155440936015385_1251638503285532382_n


Personlig har jeg enda ikke hatt muligheten til å delta på samlingene unge leve arrangerer, men jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde hatt muligheten. De arrangerer en samling i året (såvidt jeg vet?) og til nå har det alltid kræsjet med noe annet som gjør at jeg ikke kan reise. Eller hvem vet, kanskje jeg faktisk bare ikke har turt å tatt steget enda? For at det er et stort steg, det er ingen hemmelighet.

“Jeg er av typen som innbiller meg at jeg kan klare alt, jeg kan takle alt alene, og at jeg har bearbeidet alt gjennom prat med familie og venner.” 

Allikevel, har samtalene jeg har hatt med andre som er etterlatte etter selvmord gjort noe med meg. Jeg har bekjente som selv er etterlatte som har utfordret meg til disse samtalene, det jeg sitter igjen med etter disse samtalene er en bredere forståelse av meg selv. Jeg opplevde i ettertid at jeg på ingen måte var alene, men at jeg ble møtt med en forståelse som ingen andre enn de som har vært i samme situasjon kan gi deg.

Jeg tviler ikke på at en fellesnevner på mange etterlatte er å være nettopp litt slik som meg: sterke, selvstendige, modige, og (altfor tidlig) voksne. For man blir tvunget til å ta på seg alle disse rollene ganske kjapt som etterlatt som ung.

“Jeg vil påstå at de modigeste av alle, er de som tør å delta på unge leve sine samlinger. De som tør å dele, som tør å hjelpe andre i samme situasjon, og som tør å ta steget til å stå side om side med den sterke siden av seg selv de har bygd opp.” 

Og hey! Kjenner du deg ikke igjen i å være sterk eller selvstendig er det også helt greit. Det er helt greit å gå i kjelleren, og ha et ønske om å bli der og ikke bli sett etter å ha vært gjennom det du har. Det vi har vært gjennom. Ingen håndterer en slik situasjon helt likt, men alle har en forståelse av hvilke spørsmål som er nødvendig at blir spurt om, eventuelt en forståelse om når det er på tide å slutte å spør.

Kjenner du noen, eller er du selv etterlatt etter selvmord? Meld deg på samling, eller oppfordre den du kjenner til å gjøre det! Kjenner du ingen, men har noen kroner til overs å bidra med for å støtte de som er i situasjonen? Alt hjelper. 

Det tok meg 5 år, før jeg pratet ut med noen som forstod. Ikke vent like lenge som meg! Bearbeid de sidene av deg selv du helst vil glemme at du har. Om du er så heldig å allerede ha bearbeidet dem, HJELP andre som er i samme situasjon til å komme like langt som deg <3

Jeg legger ved linkene igjen. 
Påmelding til samling: link
Støtte til organisasjonen: link

Takk for at du tok deg tid til å lese. Del gjerne <3
– Cecilie

 

Fra treningsnarkoman til bilringsamler

Dette er et innlegg jeg skrev for 2-3 mnd siden. Jeg bare publiserer det nå, selv om det hadde tenkt å råtne bort i glemmeboka. Delvis fordi jeg er livredd for å være et dårlig forbilde, og delvis fordi innlegget er et bevis på at jeg fortsatt ikke har tatt tak i tingene som var aktuelt den gang da. At jeg skrøt på meg å være en treningsnarkoman er vel en aldri så liten overdrivelse. Når jeg tenker meg om, kan det være at bilringsamler også er det. En overdrivelse. Les med en klype salt:


Blogga av Cecilie Storm Oktober 2016. 

Påstand: Uten bloggen blir bilringen større…

Jeg har nå ikke blogga på 2-3 mnd. For å si det slik, du rekker å telle ganske mange ringer som har inntatt posisjon ila den perioden.

Når vi først er inne på å ta meg som eksempel, så ja, har jeg utvikla en bilringsamling jeg ikke helt hadde planlagt

Så til det store spørsmålet: kan blogging ha noe å si for bilringene?

I henhold til sunnfornuft plakaten dropper jeg dette avsnittet: Når det kommer til hva som påvirker meg og mine kilo, så er det to ting som påvirker om jeg er stor til å være meg – midt i mellom til å være meg – eller liten til å være meg. Akkurat nå, er jeg stor til å være meg. Nøyaktig hvor mange kilo i den ene eller andre retningen det er, har ikke så mye å si. Det jeg vil frem til, er at jeg har lagt på meg – og jeg vil komme til bunns i hva som har skjedd.

I dag ligger jeg å blogger i senga mi. Klokka er for øyeblikket 09.48. Og jeg har allerede rukket å spise opp eventyrsjokoladen fra smågodtrestene etter gårsdagen. I går var det nemmelig lørdag. Lørdag betyr: fylle smågodtposen opp til randen, slik at jeg kan spise meg kvalm på godtene både lørdag, søndag, mandag, tirsdag og onsdag.

Jeg ligger nå her i senga, og lurte på hva som hadde skjedd med meg. Hvorfor jeg nå kan lene meg til underhaka i det jeg ligger her og blogger, og hvordan macen plutselig har inntatt perfekt posisjon i magehøyde (som nå faktisk kikker over puppene) og stirrer meg rett i trynet. Hva skjedde?

Påstand: blogging gir meg struktur

IMG_4655


Når jeg blogga, hadde jeg alltid et mål foran meg. Ikke et mål som hadde noen verdens ting med vekt å gjøre. Men et treningsmål. En utfordring. Eller i det minste en ukeplan.

Nå er jeg havna i kategorien: jeg tar hver dag som den kommer jeg, så ser jeg om jeg har lyst til å trene eller spise sunt.

Kyss meg baklengs inn i fuglekassa for å si det slik.

Når jeg står i kassen på coopen velger jeg 10/10 ganger, ikke laks, ikke søtpotet, og ikke gulerøtter. 10/10 ganger går jeg ut av butikken med: yoghurtnøtter, fjordlandferdigmat, og pepsi max. 10/10 ganger tenker jeg: jamen, det blir bare i dag. I morgen begynner jeg!

Jeg trenger struktur. Jeg trenger noen som følger med på meg, og som arresterer meg litt når jeg er på 3 uka mi uten trim. Jeg trenger en blogg. Eller i det minste et nytt fremtidig mål å trene frem mot. Et mål som ikke godkjenner “jeg begynner i morgen” holdningen som har funnet seg så alt for godt til rette i bilringene mine.

Her en dagen hørte jeg meg selv faktisk si: “jeg begynner i januar/februar…” Hallo, det er nesten 3(!!) mnd til. Er jeg klar over trøtt, og kjedelig, jeg kan bli på disse mnd?!?

For det er nettopp derfor jeg funderer så høgt over hvorfor jeg er blitt mitt større jeg. Fordi jeg er KONSTANT trøtt for tiden. Jeg vil sove lenge på morgenen, og faktisk, legge meg tidlig på kvelden (selv om jeg ikke gjør det da men). Jeg er uopplagt, og en kjipere versjon av meg selv – enn den versjonen jeg var for bare 2-3 mnd siden.

Litt av argumentet for å begynne i januar/februar – var såklart at hodet mitt er fullstendig klar over at november er julebordmnd, desember er julematmnd, og januar er restematmnd. Så i min forskrudde teori om: jeg begynner i januar/februar jeg, tenker jeg faktisk LITT at det ikke er så dumt – om jeg ikke vil lure meg selv.

10007064_1602835509945532_5875329076481247028_n

Så hvorfor ikke bare blogge mer?

Godt spørsmål.

Jeg kom til et punkt der jeg blogga fordi jeg følte jeg måtte. Jeg følte jeg måtte ha 4-5 innlegg i uka, og at jeg “måtte finne opp kruttet på nytt” hver dag. Lokkeoverskrifter, med elendig innhold. Det ga ikke meg noe, det ga ikke dere noe.

Dessuten fikk jeg meg kjæreste.

Når jeg tenker meg om, kaaaaaan det faktisk være at teorien om at når man får seg kjæreste legger man på seg gjelder? Men huff nei, den teorien vil jeg ikke forholde meg til enda. Det får bli et annet innlegg.


Tilbake til dags dato: Hvorfor publiserte jeg aldri? For det første inneholdt innlegget ingen konklusjon. Alt det inneholdt var mye babling der jeg susa litt frem og tilbake mellom bilringesamlingen jeg hadde anskaffa meg. Jeg trengte en plan, et mål, eller en struktur og håpte vel at dersom jeg skrev ordene høgt – at bloggen ville rote frem dette til meg. Jeg skrev det aldri høgt, noe som gjør at jeg ligger her slapp som en halvlunken rømmegrøt i senga mi – med både en bilring og ti ekstra. Uten at det er bilringene som er så farlige. Det som skremmer meg mest, er slappheten. At jeg er gått fra å være rastløs om jeg ikke får trent mer enn 2-3 ganger i uka, til at jeg nå lar uke etter uke fly forbi – uten at jeg er innom tanken på å bevege meg engang.

Jeg vil avslutte med å si. At dette innlegget handler ikke om kropp. Kropp er kropp, og hvordan min kropp ser ut handler bare om hvordan jeg behandler den. Jeg er ærlig med at jeg har tatt mer hensyn til netflixrompa mi, enn sixpacken som må vente enda en sommer med å skimte frem. Det betyr ikke så mye. Det som betyr noe for meg, er at energibomben som har vært en del av personligheten min, har gått og gjemt seg litt (mye). DET kan vi ikke ha noe av.

Konklusjon: om jeg virkelig tror bloggingen bidrar til å lufte netflixrompa mi LITT oftere – er det bare en ting å gjøre. Blogge mer. Trene mer. Hello, mer energi!

 

En løpetur i kulden

I går, lørdag kveld, dro jeg på løpetur rundt klokken ni på kvelden. Det er så sært. Uvant. For tre år siden ville jeg ikke kunne legge meg uten at de fem kilometerne var løpt, samme hva klokka på mobilen viste. De siste to årene har du ikke funnet meg på løpetur en eneste lørdag kveld, det kan jeg garantere deg. For det første synes jeg det er altfor sent å dra på løpetur etter klokken åtte. For det andre har jeg festet, vært bortreist, eller begge deler alle lørdager de siste to årene. Nesten. For det tredje kan jeg fint legge meg til å sove uten å løpt ut av døra en gang.

I går var jeg rastløs, jeg fikk et kick. Mens jeg satt og så på Unge Lovende – som jeg hadde gledet meg til kom ut på NRK – ville jeg ut å løpe. Like plutselig som at jeg nå skriver et nytt blogginnlegg på gudhvethvorlenge.

Innimellom savner jeg bloggingen – innimellom synes jeg det er utrolig deilig å ikke tenke på det. Jeg tror jeg vil begynne å dele treningsgleden min med dere igjen. Hvem dere enn er. Treningsgleden er nemlig er mer tilstede enn noen gang. Jeg trener dog sjeldnere enn jeg har gjort de siste årene, men gleden av hver økt er så sinnsykt tilstede. Balansen mellom trening, jobb, venner, kjæreste, smågodt, festing og middager er et kunststykke. Jeg føler jeg er så nære å finne den, men at det plutselig manglet noe likevel. Sprekfisene. Nå og da ser jeg folk bruke det ordet, og jeg klarer ikke tenke annet enn at Sprekfisene er jo Cecilie og meg – vet de ikke det?  Men selvfølgelig vet de ikke det. Vi er jo ikke på nett lenger. Før kanskje igjen nå?

Jeg vil gjerne være tilstede her igjen! Så i løpet av få dager skal jeg skrive litt om hvordan treningen har vært i det siste, samt målene mine for 2017. Det nærmer seg våren og startskuddet på flere løp – og jeg er såklart påmeldt noen allerede 😉

I mellomtiden vil jeg gjerne høre litt fra dere også! Hvis det er noe du lure på, vil spørre om eller kommentere; send meg en snap til martelli eller legg igjen en kommentar under her 🙂 Det hadde jeg astt enorm pris på!

16231060_10154177191401512_690667355_o

Siden sist har jeg også besøkt USA for første gang. En uke i New York ga virkelig mersmak til å dra tilbake dit en gang. Kanskje jeg også skal lage en liten guide til byen, om noen skal dit i nærmeste fremtid? 🙂

Vi blogges, i alle fall!

Marty

 

Året som var, og året som kommer

Jeg tar meg den frihet i å stjele 40 litt innholdsrike spørsmål fra Caroline sin blogg. Jeg fant meg selv scrollende nedover det ene spørsmålet hennes etter det andre, så da tenkte jeg se om jeg evnet å svare like artig som henne.

Kjekt å reflektere litt rundt året som var, så 40 spørsmål med alt fra årets lærdom til om vennene mine ble foreldre and so on – here you go:

  1. Gjorde du noe i 2016 som du aldri har gjort før?
    Jeg fikk kryssa av 3 ting på bucketlisten min. Jeg prøvde ribb for første gang sammen med en fantastisk gjeng fra United influencers, det var skikkelig stas! De to andre tingene på bucketlisten var: reise på backpacking og reise til alpene. Litt sånn 2 i 1 check på den siste der, men verdt å nevne. For en opplevelse!image
  2. Ble noen av vennene dine foreldre i år?
    Både Kari og Camilla, og Martin hversine prinsesser <3 Dån altså!
  3. Hvilken dato fra 2016 kommer du alltid til å huske?
    Første som slår meg her er 18.juni. Jeg trenger ikke gå i detaljer kanskje, men i korte trekk: trolljegerprøven i stavanger, råning til Haugesund for å feire bursdagen til bestevenninna mi, så møte min kjære på byen. Minnene er noe vagere i slutten av kvelden, men stikkord som: tequilashots, pingleshots, 4 kebabpizzaer kan nevnes som aldri vil glemmes.
  4. Døde noen som sto deg nær?
    Både bestemor og pappen til x-kjæresten min fikk hjertestans i desember. Bestemor klarte seg på nippen, det gjorde dessverre ikke x-svigerfar. Ufattelig trist </3
  5. Hvilke land besøkte du?
    Jeg skulle egentlig på tur til Dubai på ferdigbetalt cruise i 10 dager med sprekfismarty, men måtte dessverre ha en raincheck på Dubai pga besteste bestemor var på sykehuset. Man kan vel kanskje si jeg fikk tatt igjen for det da jeg var på interrail i sommer. I 2016 var jeg i: Danmark, Sveits, Italia, Kroatia, Bosnia, Sverige, Spania, Frankrike og Lithauen.
  6. Det beste kjøpet?
    Pengene mine er tydeligvis prioritert bort på reiser og mat, for jeg husker ikke EN eneste ting jeg er kjempefornøyd med å ha kjøpt. Ganske fornøyd med julegaven til Roy da som var en klokke fra Gant, og et gavekort på surfekurs for to (Heeello, kjøpe gave til meg selv i samme slengen!) 😉
  7. Var det noe som gjorde deg virkelig glad?
    At bestemor kom seg etter hjertestansen og klarte å feire jul med oss på sykehjemmet på julaften. Hun bare fortsatte å imponere og i starten av 2017 klarte hun til å med og flytte hjem igjen! Hurra for at kjente og kjære er friske altså <3 Å få meldingen om at Marte SJ var friskmeldt står også veldig høgt oppe på lista over ting som fikk gledestårene til å sprette frem <3
  8. Savnet du noe i 2016, som du vil ha mer av i 2017?
    Toppturer! 2015 skjemte meg bort med både Galdhøpiggen og Besseggen, mens 2014 hadde Kjeragbolten og Månafossen på tapeten. 2016 har kun Preikestolen å skryte av. 2017 må absolutt step it up og drasse meg med på noen nye eventyr!
  9. Hva skulle du ønske at du hadde gjort mer av?
    De tingene jeg savna 😉 Ref: punkt 8.
  10. Hva skulle du ønske at du hadde gjort mindre av?
    Brukt tid på å lage unnskyldninger til altfor late morninger, det ble litt for ofte. Om jeg bare klarer TO-TRE morninger i 2017 der jeg evner morgentrening før kl 8, da skal jeg være fornøyd!
  11. Årets hjertesak:
    June Holm i UI, delte sin historie for å støtte Andrea Voll Voldum. Åpenhet rundt voldtekt og skammen det medfører å gå gjennom påkjenningene i ettertid. Jeg har STORSTOR respekt for de damene.Les mer om saken: HER.
  12. Favorittprogram på TV?
    Det må jo bli Farmen. Skikkelig dødskjekt kanongøy hurramegrundtstemning, for at Stine var med og kom så langt!stine_0
  13. Beste boka du leste i år?
    Jeg DIGGER bøkene til Jo Jo Moyes. Heldigvis kommer hun ut med ca en bok i året så jeg får akkurat passe tid nok til å komme meg gjennom den 😉
  14. Var du gladere eller tristere sammenlignet med tidligere år?
    Periodevis gladere, og periodevis tristere. Gladere fordi jeg har brukt store deler av året på å fyke rundt som en forelska fjomp. Men tristere fordi jeg igjen var nær å miste besteste bestemor. Men så igjen gladere, fordi det gikk såpass bra som det gjorde tilslutt :D:D
  15. Hva var det verste med året?
    2 x nær-døden-opplevelser for bestemor. Vi har delt mange tårer, og rota frem mye galgenhumor ila året pga de hendelsene. Men igjen, det gikk jo bra tilslutt.
  16. Hva brukte du mest penger på?
    Eheheh.. Reise. Og mat. Og sushi.
  17. Noe du ønsket deg og fikk?
    Jeg ønska meg opplevelser til jul av Roy. Han gjorde som han fikk beskjed om han vet du, og ga meg både ribbtur i Voss og indoor skydiving for to til jul. Gleder meg til alle opplevelsene 2017 har å by på ass 😉
  18. Noe du ønsket deg og ikke fikk?
    Tja. Fred på jord?
  19. Hva gjorde du på bursdagen din i 2016?
    Satt på sykehjemmet med bestemor. Jeg husker hun både sang for meg og avslutta med å la meg filme henne på snappen min (ikke så ofte hun tillater det for å si det sånn) og avslutta snappen med et kyss på kinnet. Små gleder, men fine minner.
    image
  20. Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?
    Sikkert noe? Men her og nå tenker jeg at jeg er veldig fornøyd med at det ble akkurat som det ble også.
  21. Hva fikk deg til å ha det bra?
    Jeg kan gi mye av æren til Roy. Ganske flaut å tenke på hvor romantisk og tøysete lykkelig jeg svevde rundt der til tider. Han fikk meg til å ta fnising til et nytt nivå, det er nå sikkert 😉
  22. Hvem savnet du?
    Ingrid Flaten, Marte SJ og Sandra Milena Miljeteig står høgt på listen over venninner jeg skulle sett oftere. Avstandsvenninneforhold da vetdere, ikke bare-bare.
  23. Mest stolt over?
    Jeg er stolt over valgene jeg har tatt. Jeg fikk før sommeren en jobb i Oslo, og hele meg dirra av nysgjerrighet etter å se hva storbyen hadde å by på. Men bestemor var syk, og jeg hadde nettopp starta opp en fantastisk greie med Roy – så å takke nei til den jobben var et av flere valg jeg er fornøyd med å ha tatt. Og ikke minst er jeg stolt over å være fadder til fineste Nora Alida <3
  24. Høyeste ønske akkurat nå?
    At bestemor og resten av familien min plutselig blir udødelige, så kan bare alle leve lykkelig ever after.
  25. Årets sang:
    Arrigato – Julie Bergan
  26. Årets gladlåt:
    Bare så du vett det – stavangerkameratene
  27. Årets mest spilte sang på Spotify:
    Unstoppable – Sia
  28. Årets album:
    I dont know. Adele 25?
  29. Årets kinofilm:
    Hold dere fast! Nå er anbefalingen faktisk en barnefilm! Dere skulle sett meg på Peter og dragen altså, tårene rant.. Jeg vil komme med et aldri så lite tilleggsjuketips (for filmen hadde premiere nå i 2017) men jeg vil anbefale: “collateral beauty” mens jeg er i gang. Såg den sist uke, skikkelig skjønn 🙂
  30. Årets film:
    Samme som svaret over (A)
  31. Årets tristeste nyhet:
    Jeg husker ikke jeg ass.
  32. Årets fineste nyhet:
    At Trine var gravid med friske fine Jesper. OG at søskenbarnet mitt skal gifte seg, og jeg skal være forlover!946568_10153011709265607_1705478340_n
  33. Årets TV-serie:
    Jeg har fått øynene opp for: lie to me på netflix.
  34. Årets mobilspill:
    Candy crush for alle penga! Eller misforstå meg rett, jeg har ikke brukt en krone på det spillet. Men for å spytte inn en snikskryt da, 2016 var året jeg nerda meg frem til Level 1000ognoe.
  35. Årets spill:
    Mitt favorittspill i 2016 var HINT. På en delt andreplass kommer ryktet går voksen versjon, og politisk ukorrekt.
  36. Årets brettspill:
    Åja, finnes det andre spill enn brettspill? Samme svar som spm. 35 her da 😛
  37. Årets overraskelse:
    Roy hadde spilt bortekamp en søndag og kom sent hjem fra Molde. Jeg bor i Stavanger, og han bodde da i Haugesund. Han er B-mennesket av oss, bare for å legge til den informasjonen. Jeg våkna i 09-10 tiden og begynte å Google meg frem på reise til oss. I 10 tiden sendte jeg han alle forslagene til han, og til min store overraskelse svarte han med en gang. Og ikke nok med det, han ringte meg og ba meg se ut vinduet. Der stod tøysekoppen med et lass med roser. Han hadde kjørt dagstur da for å overraske meg! DET var skjønt det <3
  38. Årets skuffelse:
    Knuste vel iphonen min for 100ende gang eller noe. Blir like semi-skuffa hver gang.
  39. Årets oppdagelse:
    Tror ikke jeg oppdaga noe som helst? Oppdaga kanskje i slutten av året at trening faktisk har litt å si hvis du ikke har noen planer om å kutte ned på søtsaker, men ikke vil gå ned i vekt. Hallais “nekte-å-gå-på-vekta”tilværelse!
  40. Årets lærdom:
    Ta vare på de rundt meg. Bruk hver dag til å vise alle at du er glad i dem, og ikke minst si det til de – heller en gang for mye enn en gang for lite. Jeg har lært den harde veien at du ikke vil sitte igjen og føle noe er usagt. Så si alt du vil si, mens du kan. Vi avslutter innlegget der 😉

For å få med deg alt om 2017s oppdagelse, skuffelse, sang osv kan du følge meg videre på :
Instagram: cecstorm & sprekfisene
Snapchat: cecstorm
Eller facebook: sprekfisene

 

 

Jeg googla meg selv jeg!

Selvopptatt much?

Når jeg teller antall treninger på nyåret, kan jeg telle de på en hel fing! Imponerende treningsblogger ass 😉 Det var en time fotball, der vi hadde en innbytter. Hørtes tongt ut? Det var det. Jeg var innbytter annenhver gang for å si det slikt. Skyldte på at pinnekjøttet var ekstra tongt i år. Hehe :p

IMG_3833

Jeg starta dagen så fint jeg kunne i dag, med å Google meg selv!

Det som skjedde var at jeg hadde 5-6 nye snapvenner – som alle skrev samme regla “Hei. Lyst å snakke?” for så å sende et bilde av seg selv der de holder balletak på utstyret sitt. Noe usjarmerende. Og “neitakk, jeg dropper den praten ass!”

Jeg ble deretter liggende igjen i senga mi, med noen bilder i hodet jeg ikke klarer å fjerne de første timene. Her kommer “Hm, lets Google myself” in. Jeg lurte rett og slett på om det fantes en side der ute der en eller annen morroklomp hadde hatt det gøy på mine vegne, alla “spør cecstorm på snap om nakenpics – se om du klarer å slå rekorden min før hun blokker deg” eller noe i den dur.

Jeg fant ingen slike morroklomper. MEN jeg fant en “disse bør du følge på snapchat liste” på carolinesverden sin blogg. Den ene snapkjendisen etter den andre dere burde følge, også meg da!

Så da ble jeg dratt bort fra penisbilderduikkevilse-verden inn i shitsågøynåblejeglittstolt-verden! Så takk for det Caroline. Du redda dagen min!! Jeg skylder deg en, så dette blogginnlegget er til deg <3

IMG_3945

Vil du lese en herlig blogg: stikk innom carolinesverden.com da vel? Skikkelig skjønn jente!

Vil du derimot “snakke” litt, og få bilder av ting som burde hatt hengelås på seg og underbukser av stål fordi de ikke er gamle nok til den seksuelle lavalderen en gang? Da kan du stikke innom: xxx xxx og xxx. (Altså, jeg utleverer ikke mindreårige korttenkte håpefulle smårollinger. MEN, det er ikke for å få se penisen deres utvikle seg jeg har en åpen profil på snap. Sånn, da var det sagt).

Mens jeg er i gang med å småskryte av meg selv kan jeg jo legge til denne hyggelige snappen jeg fikk i går! <3

IMG_3946

Shit så hyggelig det er med trofaste lesere altså. Sånne meldinger blir jeg faktisk skikkelig skikkelig glad for å få. Jeg får lyst til å blogge i hundre år til, ene og alene på motivasjonen jeg får på tilbakemeldinger fra dere!

Vil du følge meg på snap? 

Add: cecstorm

Ps: du blir blokka om du viser ting som hører hjemme der ingen skulle tro at nokon kunne bo. Men hvem vet, hvis du oppfordrer andre til å følge meg eller kommer med positive tilbakemeldinger blir du kanskje publisert på bloggen?

Takk for at du tok deg tid til å lese<3 Du finner meg også på instagram: cecstorm / sprekfisene hvis du foretrekker den kanalen 😉